09 august 2009

Stalker - 1979

Stalker er en russisk spillefilm fra 1979 regissert av Andrej Tarkovskij (1932-1986).

Stalker er en sciencefiction-film med et religiøs-filosofisk tema som blir fortalt i et langsomt tempo. Filmen handler om tre menn som vandrer gjennom «Sonen», et forbudt, overgrodd og øde, post-apokalyptisk ruinområde, på leting etter et rom som sies å kunne oppfylle ens innerste ønsker.

Stalker er en allegorisk framstilling av konflikten mellom vitenskap og åndelighet, fornuft og følelser. Historien blir fortalt i dvelende, drømmeaktige scener og tablåer.

Filmens handling bygger fritt på fortellinga i forfatterbrødrene Arkadij og Boris Strugatskijs sciencefiction-roman "Piknik ved veikanten" som ble utgitt i 1972.



I Piknik ved veikanten er sonen full av merkelige gjenstander og fenomener som utfordrer den kjente vitenskapen. En rest av dette opptrer i filmen ved at Stalker stadig må kaste metallmutre fram på stien før de våger å gå videre. Personene i Piknik ved veikanten gjør noe liknende når de frykter at de nærmer seg unormale gravitasjonsfelt som kan knuse dem.

Et tidlig utkast av filmmanuset ble også utgitt som egen roman under tittelen Stalker, en historie som flere steder skiller seg fra den ferdige filmen.

Navnet Stalker er i romanen og filmen lånt fra det engelske ordet stalker i den opprinnelige betydninga «jaktlos» eller «snikjeger», ikke i den moderne betydninga «tvangsmessig forfølger».

Alexander Kaidanovskij spiller hovedrollen som Stalker, en veiviser som fører Forfatteren, spilt av Anatoli Solonitsyn, og Professoren, spilt av Nikolai Grinko, gjennom området. Stalkers kone blir spilt av Alisa Freindlich.

Kilde: Wikipedia

2 kommentarer:

  1. Dette er en av de sterkest filmer jeg har sett! Scenen tidlig der de reiser med dressin på togskinnene, er hypnotiserende - intet mindre! Og den forbereder deg til å oppleve noe som er utenfor alt du før har sett og opplevd!Mystisk, trolsk stemning gjennom hele filmen - stor filmkunst! Cosmos_Egil

    SvarSlett
  2. Ikke vanskelig å si seg enig i det. Utsnitt, kameraføring og lydside gjør den scenen til noe spesielt. ikke minst er det herlig å se en film som faktisk tar seg tid til å bruke virkemidlene i stedet for bare å pøse på med mange klipp og en masse hendelser.

    SvarSlett