Filmarkivet

Carousel - 2009

2010-03-02T23:28:00.003+01:00

Carousel, en film laget for Phillips, er reklame for selskapets fjernsyn i formatet 21:9:

Philips Carousel for Cinema 21:9 TV - How they did it

Philips Carousel - Making Of Philips Carousel

The Hound of the Baskervilles - 1959

2010-02-16T19:44:00.004+01:00

Hunden Fra Baskerville er basert på Arthur Conan Doyles tredje roman om detektiven Sherlock Holmes og hans assistent Dr. Watson. De undersøke en forbannelse som blir påstått henger over huset av Baskerville. Fortellingen er dramatisert som film og TV en rekke ganger.

Denne versjonen av "The Hound of the Baskervilles" er fra 1959, med Peter Cushing i hovedrolllen:

En morgen får Holmes og Watson besøk av dr. James Mortimer. Han forteller dem et sagn om Baskerville-familien. Etter at eieren av Baskerville-godset, sir Charles Baskerville, fikk en brå bortgang, er Dr Mortimer blitt mistenksom. Dr Mortimer hadde sett noe som de som fant liket ikke hadde sett, potespor fra en kjempemessig hund. Dr. Mortimer er redd for den nye eieren av Baskerville, sir Henry Baskerville.

Da Holmes og Watson møter Sir Henry for første gang har han nettopp mottatt et trusselbrev som advarer ham mot å ferdes på hedene ved Baskerville.

En kurositet er Sherlock Holmes på russisk, fra 80-tallet være. Heldigvis med engelsk tekst. Russerne kan å lage film, så dette er absolutt severdig.

The Plow That Broke the Plains - 1936

2009-12-17T00:31:00.003+01:00

The Plow That Broke the Plains (1936) er en kort dokumentarfilm som viser hva som skjedde i Great Plains-regionen i USA og Canada etter at ukontrollert jordbruk førte til store støvstormer, kjent som Dust Bowl.

Filmen ble skrevet og regissert av Pare Lorentz. Han jobbet sammen med komponisten Virgil Thomson, som delte Lorentz' begeistring for folkemusikk. Resultatet ble at de brukte mange folkemelodier, sammen med andre populære og religiøs melodier i det opprinnelige lydsporet.

Filmen ble sponset av myndighetene i USA (Resettlement Administration) for å øke bevisstheten om New Deal.

Lorentz fikk senere kritikk for å legge skylden for den økologiske katastrofen på bosettere, men filmen lyktes med å fremme budskapet om de alvorlige problemene som skyldes for sterk utnyttelse av jordbrukslandet.

Kilde: Wikipedia

Nedlastbare filer fra Internet Archive:

(94 MB)512Kb MPEG4
(94 MB)Ogg Video
(228 MB)MPEG1

Metal Gear Solid: Philanthropy - 2009

2009-12-07T23:48:00.001+01:00

Metal Gear Solid: Philanthropy er en 70 minutters spillefilm basert på den populære spillserien, produsert over tre år for en samlet kostnad på 10.000 euro.

Metal Gear Solid: Philanthropy from Hive Division on Vimeo.

Det hele startet i Italia i 2002, og etter hvert har 150 frivillige fra 25 ulike nasjoner bidratt til prosjektet. I 2006 begynte man å skyte scener til filmen på ulike steder i Italia. Dette pågikk frem til juli 2008 da bygningen brukt i sluttscenen ble revet. Vinteren 2008, fant teamet en alternativ plassering og filmingen kunne fortsette. I mars 2009 kunne etterarbeidet begynne, og filmen ble sluppet online 27. September.

JaO's Blogg: Fanfilm

Panic in the Streets - 1950

2009-10-24T22:31:00.003+02:00

En krangel under et kortspill i New Orleans havneområde blir en mann ved navn Kochak drept av gangsteren Blackie og hans to assistenter; Kochacks fetter Poldi og en mann ved navn Fitch. Under obduksjonen blir patologen mistenksom og ringer til sin sjef, Dr. Clinton Reed (Richard Widmark). Etter nærmere undersøkelse blir Reed overbevist om at mannen led av en luftbåren influensa og lykkes å overbevise byens ledere at de bare har 48 timer på å redde New Orleans. for å oppnå dette må de finne alle som Kochak har vært i kontakt med.

Regissør: Elia Kazan
Manus: Richard Murphy

Richard Widmark: Dr Clinton "Clint" Reed
Paul Douglas: Kapten Tom Warren
Barbara Bel Geddes: Nancy Reed
Jack Palance: Blackie
Zero Mostel: Raymond Fitch

BIFF - filmer å få med seg

2009-10-22T17:52:00.000+02:00

Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) legger spesielt vekt på dokumentarfilm. Her er noen av filmene Rushprint mener fortjener et besøk. Mange av filmene vil få norsk kinopremiere i løpet av høsten og vinteren.

Festivalen foregår i Bergen ogvarer fram til onsdag neste uke.

In the loop

The Imaginarium of dr Parnassus

Man tenker sitt

Djevelens trekkspill

Det hvite båndet

Funny People

Gylne tider

The Time that Remains

The Yes Men Fix the world

Thirst

Humpday

Rushprint

The Thin Man - 1934

2009-10-10T01:59:00.002+02:00

The Thin Man (1934) var den første av seks komedier der William Powell og Myrna Loy spiller Nick og Nora Charles, en flørtende ektepar som holder det gående som detektiver. Nick er en alkoholisert pensjonert detektiv og Nora en rik arving.

Hundens Asta, spilt av Skippy, var også en populær karakter.

I 1934 ble filmen nominert til Oscar for beste film, regissert av WS Van Dyke basert på et manus av Albert Hackett og Frances Goodrich. Manuset var i sin tur basert på grøsserromanen The Thin Man av Dashiell Hammett, og skal angivelig være basert på hans forhold til dramatikeren Lillian Hellman.

I 1997 ble filmen lagt til USAs National Film Registry som en film med"kulturell, historisk eller estetisk betydning."

The Terror - 1963

2009-09-30T23:45:00.004+02:00

The Terror er en amerikansk skrekkfilm produsert av Roger Corman i 1963. Blant skuespillerne er Boris Karloff og Jack Nicholson.

Filmen handler om en ung offiser i Napoleons hær som forfølger en mystisk kvinne til et slott. Slottet er eid av en eldre baron. Offiseren oppdager at kvinnen blir utnyttet av en gammel heks, som er oppsatt på å drive baronen til selvmord.

Filmen er kjent for en rekke kjente medvirkende, inkludert Roger Corman, Francis Ford Coppola, Monte Hellman, Jack Nicholson og Jack Hill.

Att döda ett barn - 2003

2009-09-06T23:34:00.005+02:00

"Att døda ett barn" er basert på en novelle av Stig Dagerman (1923 - 1954), skrevet på bestilling til en kampanje om trafikksikkerhet i 1948. Jeg har et spesielt forhold til denne novellen, fordi vi baserte eksamensfilmen vår, i 1990, på denne fortellingen. Filmen vår ble ganske vellykket, faktisk synes jeg den var bedre fortalt enn denne versjonen fra 2003, men det er en annen sak.

Historien handler om to familier, som begge har bestemt seg for å ta turen ut til havet. Den ene familien består av mor, far og et lite barn som sitter og spiser frokost. Den andre "familien", et kjæreste-/ ektepar, sitter i en bil.

Bilen holder en høy fart, jo før de kommer ut til havet, desto bedre. Samtidig løper minstegutten i den andre familien ut for å låne noen sukkerbiter. I det han er i ferd med å krysse veien blir han påkjørt.

Både filmen og novellen benytter en tredjepersons fortellerstemme. Fortellerstemmen lar oss tidlig få vite at all lykken skal bli vendt om til sorg. Fortellerstemmen lar oss få vite at på denne dagen skal et barn bli drept i den tredje byen av en lykkelig mann.

Fram til selve ulykken fremstilles de to hendelsesforløpene som prarallelle handlinger. Dette er en av grunnene til at denne fortellingen er ganske takknemlig å filmatisere, samtidig som handlingen er visuelt beskrevet.

Kilde: skoleforum

Generalen - 1926

2009-08-31T23:46:00.003+02:00

Kongen av stumfilmkomedie, Buster Keaton, lot Generalen ta utgangspunkt i en sann historie fra den amerikanske borgerkrigen. I 1862 stjal nordstatsagenter et tog langt bak fiendens linjer. Planen var at de skulle brenne alle broer og ødelegge kommunikasjonslinjer etter seg på ferden tilbake til nord. De ble imidlertid innhentet og stoppet.

Keaton gjorde derfor en viktig tilpasning i forhold til boken, som manuset er basert på: Fokuset ble rettet mot lokføreren, og dermed fikk helten muligheten til å gå seirende ut.

Keaton ga et autentisk bilde av perioden. Med utgangspunkt i Matthew Bradys fotografier gjenskapte han perioden ned til minste detalj. Byer ble bygget fra grunnen av, kostymer, rekvisitter og scenografi generelt ble laget for å gi det riktige tidsbildet.

For å gjenskape en spektakulær scene fikk Keaton bygget en jernbanebro, for deretter å la et originalt 1860-lokomotiv styrte i elva da broen kollapset. Scenen er den desidert dyreste og mest spektakulære i hele stumfilmperioden.

Generalen er en unik film innenfor komediegenren. Den dramatiske handlingen og komikken er flettet sammen på en intelligent måte. Man føler på ingen måte at historien er et påskudd for de komiske scenene, og Generalen regnes derfor blant filmens fremste mesterverk gjennom tidene.

Regi: Buster Keaton og Clyde Bruckman
Manus: Buster Keaton og Clyde Bruckman, etter en bok av William Pittenger.
Foto: Bert Haines og J. Devereaux Jennings.
Medv: Buster Keaton, Marion Mack, Charles Smith, Frederick Vroom, Joe Keaton m.fl.

Kilde: Cinemateket i Bergen.

The_General.mpeg	699.0M
The_General.ogv	265.9M
The_General_512kb.mp4	279.4M

I am Bob

2009-08-30T00:01:00.003+02:00

På vei til en "Make Poverty History"-konsert ender rockestjernen Bob Geldof opp på en look-alike-konkurranse. Vil noen tro at han er den ekte Bob?

Regi: Donald Rice, England 2007

Kampf um Norwegen - 1940

2009-08-25T00:04:00.004+02:00

Kampf um Norwegen er en tysk UFA-dokumentarfilm laget av den sveitsiske krigsreporteren Martin Rikli i 1940 for visning i tyske kinoer, men ble aldri vist.

Filmen skal forklare hvorfor det var nødvendig for Tyskland å invadere det nøytrale Norge, og viser i kronologisk rekkefølge scener fra felttoget fram til opphør av kamper i juni. Filmen er en påkostet produksjon med original musikk og utstrakt bruk av animasjoner.

Filmen formidler at Wehrmacht kommer til Norge som venn for å avverge en alliert invasjon. Gjennom å følge de tyske styrkene gjennom hele felttoget på nært hold, bygges det opp et heroisk bilde av den tyske soldaten og den tyske stridsmakt som kjemper både mot en vanskelig natur og en verdig motstander.

Mye av filmen handler om slaget ved Narvik, hvor regissøren fremstiller general Dietl og de tyske soldatenes utrettelige kamp mot overlegne allierte styrker.

Filmen ble aldri gjort ferdig for visning. Den ble heller ikke registrert som gjennomgått av den tyske sensuren. Det er blitt forsøkt å finne årsaker til at filmen aldri ble vist eller distribuert. Enkelte tror at årsaken er at filmen viser tap av tyske soldater, og scener med tyske krigsfanger.

I 2006 ble den gjenfunnet av filmhistorikeren Jostein Saakvitne.

Kilde: Wikipedia

Vredens druer - 1940

2009-08-10T01:14:00.003+02:00

Vredens druer (originaltittel: The Grapes of Wrath) er en Oscar-belønnet amerikansk dramafilm fra 1940. Den ble regissert av John Ford med Henry Fonda i en sentral rolle. Filmen er basert på den Pulitzer-vinnende romanen Vredens druer fra 1939 skrevet av John Steinbeck.

En fattig familie fra midtvesten blir arbeidsløse og søker seg vestover, i håp om å få arbeid, under den store depresjonen i 30-årene. De tilbringer mye tid på Route 66 mot California, som de når til slutt.

Handlingen er plassert i depresjonsårene, og forteller historien til en familie av landbruksarbeidere som blir drevet fra gården av tørke og tvunget til å flytte vestover. Romanen beskriver i detalj situasjonen for amerikanske jordbrukere og landarbeidere og viser til kooperative løsninger på problemene med industrialisering.

Romanen regnes som et hovedverk i amerikansk litteratur, og var sterkt medvirkende til at Steinbeck fikk Nobels litteraturpris i 1962.

Kilde: Wikipedia

The White Diamond - 2004

2009-08-10T00:40:00.002+02:00

Werner Herzogs "The White Diamond" (2004) er en severdig dokumentarfilm om et dristig eventyr som består i å utforske regnskogens tretopper med en original flyvemaskin. Flyingeniør Dr. Graham Dorrington reiser til de store Kaieteur-fossene i hjertet av Guyana, der han håper på å kunne fly sin heliumfylte oppfinnelse over tretoppene.

Werner Herzog er med i reisefølget som nå setter ut i en ny prototyp av luftskipet. Ferden går inn i den tapte verdenen som denne lite utforskede regnskogen er, og Herzogs mål er å dokumentere og fortelle denne unike historien.

Dorrington mistet en venn på en lignende ekspedisjon i 1993, da kameramann Dieter Plate styrtet i døden over regnskogen på Sumatra. Dette hviler som en mørk skygge over hele ekspedisjonen.

En parallell historie, som også kretser rundt følelsen av tap, finner vi hos en av de lokale gruverarbeiderne som Herzog fascineres av. Marc Anthony Yhap har mistet kontakten med sitt europeiske opphav og drømmer om at "Den Hvite Diamanten", som han døper luftskipet, kan føre ham tilbake til sine røtter.

Tyskland, 2004
Regi og manus: Werner Herzog
Med: Werner Herzog, Graham Dorrington, Annette Scheurich, Marc Anthony Yap
Engelsk tale, utekstet, farger, 1 t 28 min.

Kilder:
Cinemateket Tromsø
Bergen filmklubb

Stalker - 1979

2009-08-09T01:21:00.004+02:00

Stalker er en russisk spillefilm fra 1979 regissert av Andrej Tarkovskij (1932-1986).

Stalker er en sciencefiction-film med et religiøs-filosofisk tema som blir fortalt i et langsomt tempo. Filmen handler om tre menn som vandrer gjennom «Sonen», et forbudt, overgrodd og øde, post-apokalyptisk ruinområde, på leting etter et rom som sies å kunne oppfylle ens innerste ønsker.

Stalker er en allegorisk framstilling av konflikten mellom vitenskap og åndelighet, fornuft og følelser. Historien blir fortalt i dvelende, drømmeaktige scener og tablåer.

Filmens handling bygger fritt på fortellinga i forfatterbrødrene Arkadij og Boris Strugatskijs sciencefiction-roman "Piknik ved veikanten" som ble utgitt i 1972.

I Piknik ved veikanten er sonen full av merkelige gjenstander og fenomener som utfordrer den kjente vitenskapen. En rest av dette opptrer i filmen ved at Stalker stadig må kaste metallmutre fram på stien før de våger å gå videre. Personene i Piknik ved veikanten gjør noe liknende når de frykter at de nærmer seg unormale gravitasjonsfelt som kan knuse dem.

Et tidlig utkast av filmmanuset ble også utgitt som egen roman under tittelen Stalker, en historie som flere steder skiller seg fra den ferdige filmen.

Navnet Stalker er i romanen og filmen lånt fra det engelske ordet stalker i den opprinnelige betydninga «jaktlos» eller «snikjeger», ikke i den moderne betydninga «tvangsmessig forfølger».

Alexander Kaidanovskij spiller hovedrollen som Stalker, en veiviser som fører Forfatteren, spilt av Anatoli Solonitsyn, og Professoren, spilt av Nikolai Grinko, gjennom området. Stalkers kone blir spilt av Alisa Freindlich.

Kilde: Wikipedia

Speil - 1975

2009-08-09T00:40:00.005+02:00

Speil (Zerkalo) er en russisk film regissert av Andrei Tarkovsky i 1975. Det er delvis selvbiografisk, en blanding barndomsminner, gamle nyhetsopptak og dikt av hans far Arseny Tarkovsky.

Speil har iikke noe åpenbart plot, men kombinderer nyinnspillte scener med barndomsminner og opptak fra filmaviser. Den komplekse, men samtidig enkle, strukturen gjør at Speil regnes som en av Tarkovskys mest vanskelige tilgjengelig filmer. Speil er imidlertid anerkjent som et mesterverk og en av Tarkovsky beste filmer.

Tarkovsky under innspilling av Speil >>

Den visuelle stilen har blitt sammenlignet med "stream of consciousness" teknikk i litteraturen.

Last ned filmen via denne linken

This is Spinal Tap -1984

2009-07-31T21:12:00.003+02:00

Spinal Tap er mockumentary fra 1984, som dermed har 25-års jubileum i disse dager. I filmen følger vi det britiske bandet Spinal Tap som ble startet i 1964. Bandet er særlig kjent for den groteske måten bandets 20 trommeslagere har dødd på.

Spinal Tap startet som et Beatles-inspirert band, før de kastet seg på psykedelia-bølgen og fikk en nummer en-hit med «(Listen to the) Flower People» fra debutalbumet Spinal Tap Sings «Listen To The Flower People» And Other Favorites fra 1967. Etter at oppfølgeren floppet begynte bandet å spille heavy metal.

Filmen kan selvsagt ikke postes i sin helhet, men vi kan glede oss over traileren:

I 1980 kom bandet sammen igjen og fikk kontrakt med plateselskapet Polymer. Shark Sandwich fra samme år ble i 1982 fulgt opp av Smell the Glove, en LP som grunnet støtende bilde på omslaget til slutt ble utgitt med sort omslag. I løpet av USA-turneen i forbindelse med denne oppsto det imidlertid kraftige motsetninger i bandet, særlig mellom St. Hubbins og Tufnel, og bandet gikk i oppløsning.

Noen highlights:

Bandet Spinal Tap var en konstruksjon for This Is Spinal Tap, men bandet har faktisk gitt ut to plater, og er dermed også et virkelig band. Skuespillerne i filmen var habile musikere og spilte musikken selv. Filmmusikken til This Is Spinal Tap kom i 1984, mens Break Like the Wind kom i 1992. Førstnevnte har samme omslag som Smell the Glove i filmen. Break Like the Wind ble fulgt av en turné der bandet blant annet spilte på minnekonserten for Freddie Mercury. I forbindelse med dette arrangerte de også er rekke auditioner for «reservetrommeslagere» i tilfelle trommeslageren skulle bli drept. Blant disse var Mick Fleetwood og den norske trommeslageren Svein Solberg. En video med konsertopptak og intervjuer kom i 1994. I 1992 deltok også bandet i episoden The Otto Show av The Simpsons, en TV-serie der Shearer har stemmen til en rekke rollefigurer. Det har ved flere tilfeller gått rykter om flere utgivelser, men de har uteblitt. De har imidlertid lagt ut sanger for nedlastning.

Informasjonen om filmen er hentet fra Wikipedia.

DEADLINE post-it stop motion

2009-06-18T23:52:00.003+02:00

Til inspirasjon:

Last ned filmen i HD-kvalitet - til privat bruk

Civilization - 2008

2009-06-17T16:57:00.001+02:00

Ikke til nedlasting denne, men så flott at jeg bare måtte poste den:

Civilization is a video installation we created with artist/director Marco Brambilla for the elevators Standard Hotel in NYC. It's comprised of over 400 video clips and it takes elevator passengers on a trip from hell to heaven as they go up or from heaven to hell as they go down. Pictures of the installation and Q&A with Brambilla and Crush is posted here glossyinc.com/civilization.html
Title: Civilization (MEGAPLEX), 2008 By: Marco Brambilla
Client: The Standard Hotel, New York
Editor/Research Assistant: Beau Dickson
Assistant: Swapna Tamhane
Production Company: Crush, Toronto
Representation/Images Courtesy of: Christopher Grimes Gallery, Santa Monica
Marco Brambilla Directorial Representation:
Ebeling Group U.S.A.

Night Tide - 1961

2009-06-07T00:40:00.004+02:00

Sjømannen Johnny Drake (Dennis Hopper) forelsker seg Mora (Linda Lawson), men alle rundt dem er skeptiske til forholdet. En rekke merkelige hendelser skjer, og det blir ikke mindre merkelig av at Mora mener hun er en etterkommer av sirenene, de mytiske skapningene som lokker seilere til sin død. Dette driver henne til å begå mord ved fullmåne.

Johnny kan ikke tro at kjæresten er i stand til en slik grusomhet, men Mora føler seg mer sikker på sin skjebne. På et tidspunkt blir Johnny tvunget til å velge mellom sin kjærlighet og frykter for sitt eget liv. Han ender med å gjøre en beslutning som fører til en forferdelige og uventet slutt.

Filer	MPEG4	Ogg Video	512Kb MPEG4
NIGHT TIDE (1961)	692 MB	410 MB	354 MB

Produsent: Aram Kantarian
Regi: Curtis Harrington
Manus: Curtis Harrington

Hvem sin kulturarv?

2009-04-13T00:36:00.005+02:00

Norsk filminstitutt og Nasjonalbiblioteket har en viktig oppgave med å restaurere, bevare og digitalisere gammelt filmmateriale. Bare så synd at de har bestemt seg for å gjøre den lite tilgjengelig. Det er i seg selv ille, men verre er det at de får lov til det. Hva tenker de på i Kulturdepartementet?

Et eksempel: For nærmere to år siden begynte man å snakke om "legge ut" filmrevyer fra krigens dager. Disse korte dokumentarfilmene ble brukt som forfilm på kinoene, og inneholder innslag om arbeidsliv, fritid og den kulturarven. De ble laget under tysk overoppsyn, og var selvsagt underlagt sensur, og må regnes som propaganda, noe som begrenser den dokumentariske verdien noe, men mange av filmene inneholder åpenbart materiale som er både interessant og spennende. Ifølge et intervju i Aftenposten har hensynet til personer som kunne bli gjenkjent vært grunnen til at filmene ikke er blitt offentliggjort. En litt pussig begrunnelse, men det er ikke det dette handler om.

På Filmarkivet.no får jeg en 90 sekunders smakebit fra filmene. Skal jeg se hele filmen må jeg ut med en tier for 24 timers tilgang. Ti kroner er ikke mye, men veldig mye mer en gratis, og i praksis den snublesteinen som gjør at jeg ikke kan gjøre noe fornuftig bruk av dette materialet.

Dårlig butikk

Hvor mye en tjener på dette er ikke lett å finne ut av, men det er trolig helt marginalt: Filmarkivet har per 1. januar 2007 17 ansatte og et budsjett på ca. 12,3 mill. kroner. Av dette er ca. 7,3 mill. kroner lønn, 5,2 mill. kroner drift, samt at det er budsjettert med 0,2 mill. kroner i inntekter. Brorparten av disse utgiftene går selvsagt til andre ting enn Filmarkivet.no, trolig er det et annet budsjett, men tallene indikerer i alle fall at man tjener lite på salg. (dersom noen finner konkrete tall for Filmarkivet.no er jeg takknemlig for tips).

Her omstruktureres det stadig, og Nasjonalbiblioteket har også en betydelig rolle knyttet til bevaring av film, men det fører neppe til lavere kostnader og høyere inntekter. De eneste som trolig tjener penger på Filmarkivet.no er Norgesfilm AS, som holder tjenesten oppe og som har mottatt betydelige offentlige midler i utviklingsstøtte.

Tvilsomt om rettigheter

Filmarkivet forteller at rettighetshaver er Norsk filmstudio AS (Norsk film AS ble lagt ned i 2001, men institusjonen har vært i offentlig eie siden starten i 1932). Norsk Filmstudios nettsider kan jeg lese at de "eier alle filmene som ble produsert av Norsk Film AS i perioden 1937 - 2001", samt at "alle klipp er rettighetsbelagt og krever samtykke fra oss som produsent for et hvert bruk i offentlig sammenheng."

Produsentens rettigheter går imidlertid ut etter 50 år, jmf Åndsverkloven §45. Norsk filmstudio AS har altså ingen rettigheter til filmer som er vist før 1959. Regissører, fotografer, manusforfattere og komponister kan ha individuelle rettigheter (i 70 år etter sin død, noe som forsåvidt er rimelig meningsløst, men en annen sak), men jeg er villig til å vedde på at det går fint lite til slike rettighetshavere dersom jeg skulle finne på å betale for å se en gammel filmrevy. Man hadde trolig ikke funnet frem til rettighetshaverne om man hadde forsøkt, da filmrevyene jo ble satt sammen av en rekke forskjellige bidrag og klippet om etter behov. Jeg tar neppe munnen for full dersom jeg tipper at det samme er tilfelle for mye av det gamle filmmaterialet som finnes i arkivene.

Så hvorfor slippes ikke dette fri?

Våre foreldre og besteforeldre har betalt for at filmene, som dokumenterer noe av deres hverdag, har blitt laget. Vi har betalt for at det blir tatt vare på og digitalisert. Likevel må vi betale nok en gang dersom vi vil se dette materialet. Fornuftig?

Kunne vært en viss fornuft i det dersom man hadde tjent penger, som så kunne gått til videre digitalisering av filmarven. Men dette tjener man ikke penger på - trolig koster det mer bare å administrere ordningen enn det man makter å ta inn. Det er i alle fall min påstand inntil noen dunker meg i hodet med konkrete tall.

Restaurering av film er dyrt, og det er flott at Staten tar ansvar og bruker penger på dette. Trolig burde man brukt mer enn hva som er tilfelle i dag. Det er når det kommer til distribusjonene at ting skjærer seg, fordi man har en fiks ide om at dette (distribusjonen) skal man gjøre penger på. Når ble det ABM-sektorens oppgave? Bevaring og tilgjengeliggjøring - ja. Brukerbetaling - nei. Vi betaler jo for dette på andre måter, og det er et utmerket system.

Cut the Crap!

Her er det bare å ta Norsk filmstudio på ordet: Cut the Crap - slutt med tullet, og kom i gang med å formidle filmarven på en måte som gjør at lærere, elever, forskere, byråkrater og menigmann kan begynne å nyttegjøre seg det som finnes. Noen har faktisk interesse av det materialet som offentlige institusjoner sitter på, men det er lite interessant å benytte dette materialet, og skape merverdi, så lenge det ikke er lagt til rette for reell formidling.

Man kan utmerket godt fortsette med å selge DVDer (skjønt jeg tror det er bedre å kutte det også) samtidig som man legger til rette for en mer tidsmessig nettdistribusjon. Se hva British Film Institute gjør på Youtube, eller Library of Congress' Youtubesider. Sistnevnte har lagt ut mange av Edisons første filmer.

Library of Congress dokumenterer at de har skjønt dette: rapporten om bibliografisk kontroll og rapporten om Flickr Commons - For the Common Good: The Library of Congress Flickr Pilot Project.

"For the Common Good" - bedre kan det ikke sies. Legg til rette for gjenbruk.

Giske! Dette er kulturpolitikk, og Solhjel! Det er i høy grad utdanningspolitikk. Det beste av alt: det trenger ikke koste en krone. Bruk de pengene dere sparer på å kutte i dagens utdaterte distribusjonsregime til å få på plass et system som gir oversikt over norske verk som har fallt i det fri. Sett oppgaven til NRK, dette er nemlig god "public service" også, og sørg for at de behandler sine arkiver på samme måte. Mye kommer fremdeles til å bli værende "utilgjengelig", men vi har mer enn hundre år av filmhistorie å ta av. Det er bare å begynne i den ene enden.

Se til Venstre, og sørg for at vi får mulighet til å gjenbruke deler av norsk kulturarv!

Spre budskapet: Navngivelse - Del på samme vilkår

Pianoet

2009-04-13T00:02:00.001+02:00

En fin liten, animert kortfilm:

The song is: "Comptine d'un autre été: l'après midi" composed by: Yann Tiersen
Animation by Aidan Gibbons

A Thousand Words

2009-04-02T00:26:00.001+02:00

A Thousand Words from Ted Chung on Vimeo.

Analyse av King Kong

2009-02-25T13:17:00.001+01:00

Denne teksten er skrevet for NDLA - gå dit for å lese mer, finne oppgaver og mer lærestoff.

I svært mange av Hollywood-filmene er plottet bygd opp på omtrent samme måte. Selv om det kan være svært forskjellige historier som fortelles, vil de følge den samme dramaturgien eller komposisjonsmodellen. En vanlig spillefilm (90 til 120 minutter) vil vanligvis passe inn i et skjema med tre akter, slik det er vist i illustrasjonen ovenfor.

Et eksempel: "King Kong" fra 1933

Filmen "King Kong" fra 1933 illustrerer Hollywood-modellen på en god måte. Vi bruker derfor klipp fra denne filmen for å illustrere de ulike delene av spenningskurve. Du kan klikke deg inn på klippene (med kommentarer) underveis.

Første akt

Introduksjonen eller innledningen kan deles inn i anslag og presentasjon.

Anslag (0-10 minutter)

Hensikten med anslaget er å vekke tilskuerens interesse. Både et dramatisk og handlingsfylt anslag, og et mer rolig anslag, skaper bestemte sjangerforventninger hos seeren. Anslaget gir oss gjerne noen hint om karakterer, miljø eller om noe som kan utløse en konflikt.

Spenningsnivået i anslaget må ikke være høyere enn det er mulig å følge opp senere i handlingen. Da faller intensiteten, og publikum blir skuffet.

Presentasjon (10-20 minutter)

I forlengelsen av anslaget følger så en (roligere) presentasjonsdel. Her blir de sentrale karakterene presentert i sitt miljø. Mot slutten av introduksjonen skjer det alltid noe som setter i gang en konflikt, oftest mellom filmens protagonist og antagonist (helt og motstander).

Utdyping (20-40 minutter)

Utdypingen er en "transportetappe" i filmen. Forholdet mellom karakterene utdypes, og hele bakgrunnen for det som senere skal skje, blir presentert.

Første vendepunkt

Det første vendepunktet er en hendelse som kompliserer situasjonen. I filmeksemplet skjer dette når Ann kidnappes av de innfødte, ca 35 minutter ute i fimen. Det første vendepunktet avslutter filmens akt 1.

Andre akt

Opptrapping (40-70 minutter)

Etter det første vendepunktet følger en opptrapping med eventuelle delkonflikter, som leder fram mot en løsning.

Første dramatiske topp

I filmeksemplet er dette når Jack og Ann kommer seg unna. Dette avslutter konfliktopptrappingen i akt 2.

Tredje akt

Ny konfliktopptrapping (70 – 90 minutter)

Dette er en slags "transportetappe" der premissene for den endelige løsningen legges.

Vendepunkt

Vendepunktet, eller "point of no return", er der hvor hvor tilskuerne skjønner at protagonisten ikke har noen vei tilbake. Den underliggende konflikten kan deretter bare få sin løsning gjennom et oppgjør mellom protagonist og antagonist. Herfra stiger spenningen kraftig frem mot handlingens klimaks.

I filmeksemplet skjer vendepunktet når Kong bryter seg fri og kidnapper Ann for annen gang.

Klimaks 100 – 110 minutter)

Spenningsnivået er på det høyeste og konflikten får en løsning.

Avrunding

Etter fortellingens klimaks presenteres en kort avrunding hvor likevekten blir gjenopprettet. I Hollywood-filmen presenteres dette nesten alltid som en lykkelig slutt.

Kort om handlingen

Filmen King Kong fra 1933 fortjener en plass i filmhistorien på grunn av Willis O'Briens banebrytende stopmotion-animering og filmmusikken av Max Steiner. Den er dessuten et interessant eksempel fordi det er laget flere filmfortellinger av den samme historien - sist ut var Peter Jackson i 2005.

I filmen leter regissøren Carl Denham etter en ung skuespillerinne til sin neste film. Ved en tilfeldighet treffer han på den unge og vakre Ann Darrow, som takker ja til tilbudet om å bli med til Skull Island. Der blir hun kidnappet av de innfødte som vil ofre henne til kjempegorillaen King Kong.

Kong blir forelsket i Ann og tar henne med inn i jungelen. Skipsbesetningen følger etter ham, men kun én person når fram til Kongs skjulested inne i jungelen, nemlig Jack Driscoll, som også er forelsket i Ann. Jack greier å befri Ann, noe som gjør Kong rasende. Han går til angrep på landsbyen til de innfødte. Men Denham klarer å fange Kong ved å bedøve ham med gassbomber.

Kong blir tatt med til New York, hvor han rømmer og fanger Ann enda en gang. Til slutt klatrer han opp på Empire State Building, der han til blir skutt ned av militærfly.

Slik ble 1933-versjonen av King Kong presentert:

Mens Peter Jacksons versjon fra 2005 ble presentert slik;

Tekstplakaten er på mange måter anslaget i denne filmen. Dette er et virkemiddel som har blitt nesten helt borte i moderne film, iallfall i kinofilmen. I 1933-versjonen av King Kong begynner selve handlingen mer en to minutter ute i filmen - alt for lang tid etter dagens standarder.

Den som lager kinofilm i dag, må også tenke på fjernsyn som visningsformat, og da gjelder det å fange publikum raskt med en engasjerende introduksjon. Men i filmer som er ment for distribusjon på nettet, er filmplakaten faktisk på vei tilbake.Tekstplakaten senker tempoet i fortellingen og fungerer som et frampek om hva som kommer til å skje:

Og profeten talte: "Og se, dyret fikk øye på skjønnheten. Og det avstod fra å drepe. Og fra denne dag var det dømt til å dø."

Videre introduksjon

Vi får se et havneområde, to menn møtes og diskuterer et merkelig skip. Det viser seg at den ene mannen er på vei til skipet.

Som publikum trekkes vi inn i situasjonen gjennom en kamerakjøring der vi følger den ene mannens bevegelse. I samtalen mellom mennene kryssklippes det mellom halvnære bilder der den som snakker til enhver tid vises i bildet. Slik kryssklipping er et vanlig virkemiddel, som skaper en følelse av kontinuitet ved at lyd og bilde hele tiden stemmer overens.

I introduksjonen brukes også et par virkemidler som del er verd å merke seg - off-screen lyd og blikkretning. Mens vi fremdelse ser de to mennene i bildet hører vi en tredje stemme, og mannen med hatt (Weston) snur seg og ser opp.

De to mennenes blikk, rettet oppover mot venstre, etablerer overgangen til neste innstilling der vi ser en mann oppe på broen. Vi skjønner med en gang at han ser ned på de to mennene på kaien.

Mannen på broen ber Weston om å komme ombord går ut av bildet tilhøyre, det klippes til Weston som også går mot høyre og opp landgangen. Slik etableres et kommende møte ombord på båten. I neste scene ser vi to menn, som vi ikke har sett tidligere, men på grunn av den foregående scenen får vi med en gang en forståelse av at dette foregår inne på båten. Vi blir derfor ikke overrasket over at Weston dukker opp i denne scenen etter en stund.

På dette tidspunktet begynner noen av brikkene å falle på plass. Vi skjønner etterhvert at Weston er en bifigur, som er brakt inn i fortellingen for å kunne introdusere den historien som filmen er i ferd med å fortelle. Som tilskuere får vi innblikk gjennom å følge samtalen mellom Weston og sjefen på båten (Denham).

Denne scenen avsluttes med et grep som nesten alltid brukes i film - tidsforkorting. Denham forlater rommet, og i det han går ut av døra bringes vi med, direkte til en scene ute i byen. Legg merke til at denne overgangen er gjort som en overtoning, ikke et direkte klipp. Dette er et virkemiddel som vanligvis signaliserer tidsforkorting.

Ute i byen er Derham på jakt etter en som kan være med på ekspedisjonen. Ved en tilfeldighet støter han på Ann Darrow i det hun er i ferd med å stjele frukt fra en butikk. Denham skjønner raskt at dette er hans sjanse, og tilbyr Darrow jobben som skuespiller.

Et viktig bakteppe for denne scenen er de økonomiske nedgangstidene etter krakket på Wall Street-børsen i 1929. Mange mistet arbeidet og hadde store problemer med å klare seg under depresjonstiden på 1930-tallet.

På kafeen ser vi et eksempel på et kontinuitetsklipp der det klippes i bevegelsen i det Derham setter seg. Slike klipp brukes for å skape en mest mulig sømløs overgang mellom to kamerainnstillinger, men her fungerer det ikke helt perfekt.

Scenen på kafeen avslutter introduksjonen og filmens utdypingsdel begynner.

På båten introduseres vi for de sentrale karakterene og forholdet mellom dem. Etter en stund brukes det litt tid på en åpenbar bifigur, en liten ape som krabber rundt på dekk. Dette er et signal til publikum om hva som kommer til å hende.

Publikum har jo sett filmplakaten og ved at en sentral karakter er en enorm ape - er det denne apen som vil vokse seg stor? Slik skapes en spenning tidlig i filmen, og denne spenningen utløses av handlinger senere i fortellingen.

Nye elementer i fortellingen introduseres etter hvert som båten nærmer seg målet for reisen, en fjerntliggende øy. Alt dette er imidlertid snakk om hendelser som bygger opp under det som skal komme.

På Scull Island får vi et første møte med de innfødte. Det foregår en slags sermoni, og etter mindre dramatisk topp roes det hele ned.

Ingen amerikansk film uten en dose romantikk, her mellom Ann og sjømannen Jack. Dette som en kontrast til det som skal skje like etterpå, hvor Ann blir kidnappet av de innfødte.

Legg merke til hvordan musikken varierer i disse klippene. Max Steiner, som var ansvarlig for musikken, var nominert 26 ganger til Oscar, riktignok ikke for King Kong.

Å skape kontraster er en forutsetning for enhver spennings-fortelling. Ved å bruke en rekke virkemidler, som selve handlingen, langsommere klipperytme og rolig musikk, tas tempoet ned. Publikum slapper av, og kontrasten til den kommende konflikt -opptrappingen oppleves som sterkere.

En føler nå at tempoet i filmen øker, noe understreker at konfliktene blir mer alvorlige. Det er imidlertid først og fremst musikken som er det strekeste virkemidlet der tempoet og volumet øker, klipperytmen blir ikke mye raskere.

Ann bindes fast, og stenges inne bak en enorm dør . De innfødte trekker seg unna, og for første gang får vi se Kong.

Apens bevegelser er animert, det vil si at at det er tatt opp en rekke stillbilder, som etterpå settes sammen og spilles av i rask rekkefølge. Dermed ser det ut som om Kong beveger seg. Husk at dette er laget for 75 år siden. Den gang var effekten imponerende, selv om det ikke kan måle seg med dagens dataanimasjon. Vil du sammenligne kan du se hvordan dette ble gjort i Peter Jacksons versjon av King Kong, fra 2005.

Mannskapet førsker å befri Ann og støter på en rekke forhistoriske dyr på veien. For noen ender dette møtet ganske ille...

Vi er nå kommet omtrent halvveis i filmen og fortellingen topper seg rundt et dramatisk høydepunkt der Ann befris. Her kommer imidlertid den ene dramatiske hendelsen etter den andre, toppet av at Kong sloss og tar livet av en Tyranosaurus Rex.

Jack forsøker å befri Ann og etter en dramatisk sekvens slipper de unna . Hele denne delen av filmen ender med at Kong blir tatt til fange.

Sekvensene med de forhistoriske dyrene har klare referanser til en tidligere film - stumfilmen "The Lost World", fra 1925, basert på en novelle med samme navn av Arthur Conan Doyle. Filmindustrien har for vane å bygge på tidligere suksesser: The Lost World er fortsettelsen til boka Jurassic Park av Michael Crichton, begge filmatisert av Steven Spielberg.

Denhams sans for å tjene penger fører til at Kong blir bragt til New York og Broadway for å stilles ut mot betaling. Ting går imidlertid galt og Kong slipper igjen løs, og han greier nok en gang å få tak i Ann.

På dette punktet i fortellingen snur handlingen. Ved forrige dramatiske topp var det befrielsen av Ann som var målet, og dramaturgisk sett kan ikke den samme hendelsen benyttes på nytt, selv om handlingen nå befinner seg et annet sted. Fortellingen har nå kommet til et vendepunkt hvor alt heretter peker fram mot den endelige slutten på filmen.

Kong tar til slutt med seg Ann opp på toppen av Empire State Building, selve symboldet på staten New York (Empire state). Her blir Ann plassert nær toppen av tårnet, mens Kong kjemper sin siste kamp.

Kong får tak i ett av flyene og vi får se et eksempel på subjektivt kamera i det flyet styrter mot bakken .

The Circus - 1928

2009-01-25T00:34:00.005+01:00

Med The Circus vant Charles Chaplin sin første Academy Award, i 1929, før denne prisen fikk tilnavnet "Oscar". Han fikk prisen for sin "versatility and genius in writing, acting, directing and producing".

Chaplins figur, The Little Tramp, blir engasjert som klovn av et omreisende sirkus. Han forelsker seg i sirkuseierens datter, som blir dårlig behandlet av sin far. Han må også konkurrere med en rival, en kjekk balansekunstner. Filmen inneholder en rekke stunt, og det sies at det ble gjort rundt 200 tagninger der Chaplin var faktisk inne i et bur med en levende løve.

Filmen inneholder noen av Chaplins mest komiske påfunn, men likevel er dette den eneste filmen fra hans store produksjoner som Chaplin ikke en gang nevner i sin omfattende biografi. Det virker som om dette var en film han foretrakk å glemme.

Årsaken var ikke filmen i seg selv, men er knyttet til bruddet med Chaplins daværende kone, Lita Grey. Grays advokater brukte alle midler for å ødelegge Chaplin karriere ved å forsøke å sverte hans omdømme. Dette medførte at produksjonen av Circus ble forsinket med åtte måneder, mens advokatene forsøkte å få kontroll over studioets eiendeler. Chaplin måtte til og med smugle ut de scenene som allerede var tatt opp, og bringe dem i sikkerhet. Som om ikke dette var nok ble filminnspillingen i tilegg hjemsøkt av en rekke uhell.

På slutten av 1960-tallet vendte Chaplin omsider tilbake til The Circus for å komponere musikk til denne filmen. Han komponerte en egens sang, "Swing Little Girl", som skulle bli sunget over fortekstene. Chaplin synger denne sagen selv, i en alder av 79 år.