The Plow That Broke the Plains - 1936

The Plow That Broke the Plains (1936) er en kort dokumentarfilm som viser hva som skjedde i Great Plains-regionen i USA og Canada etter at ukontrollert jordbruk førte til store støvstormer, kjent som Dust Bowl.

Filmen ble skrevet og regissert av Pare Lorentz. Han jobbet sammen med komponisten Virgil Thomson, som delte Lorentz' begeistring for folkemusikk. Resultatet ble at de brukte mange folkemelodier, sammen med andre populære og religiøs melodier i det opprinnelige lydsporet.



Filmen ble sponset av myndighetene i USA (Resettlement Administration) for å øke bevisstheten om New Deal.

Lorentz fikk senere kritikk for å legge skylden for den økologiske katastrofen på bosettere, men filmen lyktes med å fremme budskapet om de alvorlige problemene som skyldes for sterk utnyttelse av jordbrukslandet.

Kilde: Wikipedia

Nedlastbare filer fra Internet Archive:

(94 MB)512Kb MPEG4
(94 MB)Ogg Video
(228 MB)MPEG1

BIFF - filmer å få med seg

Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) legger spesielt vekt på dokumentarfilm. Her er noen av filmene Rushprint mener fortjener et besøk. Mange av filmene vil få norsk kinopremiere i løpet av høsten og vinteren.

Festivalen foregår i Bergen ogvarer fram til onsdag neste uke.



In the loop

The Imaginarium of dr Parnassus

Man tenker sitt

Djevelens trekkspill

Det hvite båndet

Funny People

Gylne tider

The Time that Remains

The Yes Men Fix the world

Thirst

Humpday

Rushprint

Kampf um Norwegen - 1940

Kampf um Norwegen er en tysk UFA-dokumentarfilm laget av den sveitsiske krigsreporteren Martin Rikli i 1940 for visning i tyske kinoer, men ble aldri vist.

Filmen skal forklare hvorfor det var nødvendig for Tyskland å invadere det nøytrale Norge, og viser i kronologisk rekkefølge scener fra felttoget fram til opphør av kamper i juni. Filmen er en påkostet produksjon med original musikk og utstrakt bruk av animasjoner.

Filmen formidler at Wehrmacht kommer til Norge som venn for å avverge en alliert invasjon. Gjennom å følge de tyske styrkene gjennom hele felttoget på nært hold, bygges det opp et heroisk bilde av den tyske soldaten og den tyske stridsmakt som kjemper både mot en vanskelig natur og en verdig motstander.

Mye av filmen handler om slaget ved Narvik, hvor regissøren fremstiller general Dietl og de tyske soldatenes utrettelige kamp mot overlegne allierte styrker.

Filmen ble aldri gjort ferdig for visning. Den ble heller ikke registrert som gjennomgått av den tyske sensuren. Det er blitt forsøkt å finne årsaker til at filmen aldri ble vist eller distribuert. Enkelte tror at årsaken er at filmen viser tap av tyske soldater, og scener med tyske krigsfanger.

I 2006 ble den gjenfunnet av filmhistorikeren Jostein Saakvitne.

Kilde: Wikipedia

The White Diamond - 2004

Werner Herzogs "The White Diamond" (2004) er en severdig dokumentarfilm om et dristig eventyr som består i å utforske regnskogens tretopper med en original flyvemaskin. Flyingeniør Dr. Graham Dorrington reiser til de store Kaieteur-fossene i hjertet av Guyana, der han håper på å kunne fly sin heliumfylte oppfinnelse over tretoppene.

Werner Herzog er med i reisefølget som nå setter ut i en ny prototyp av luftskipet. Ferden går inn i den tapte verdenen som denne lite utforskede regnskogen er, og Herzogs mål er å dokumentere og fortelle denne unike historien.



Dorrington mistet en venn på en lignende ekspedisjon i 1993, da kameramann Dieter Plate styrtet i døden over regnskogen på Sumatra. Dette hviler som en mørk skygge over hele ekspedisjonen.

En parallell historie, som også kretser rundt følelsen av tap, finner vi hos en av de lokale gruverarbeiderne som Herzog fascineres av. Marc Anthony Yhap har mistet kontakten med sitt europeiske opphav og drømmer om at "Den Hvite Diamanten", som han døper luftskipet, kan føre ham tilbake til sine røtter.

Tyskland, 2004
Regi og manus: Werner Herzog
Med: Werner Herzog, Graham Dorrington, Annette Scheurich, Marc Anthony Yap
Engelsk tale, utekstet, farger, 1 t 28 min.

Kilder:
Cinemateket Tromsø
Bergen filmklubb

En annen verden

I amerikansk film har det gjerne handlet om hvorfor. De fleste bøker om å fortelle på film handler om hovedpersonens mål, og de hindringene han eller hun møter på veien.

Man on Wire er med på det siste oppløpet til årets Oscar-nominasjoner. Av femten filmer skal fire nomineres før en vinner kåres. Det som kjennetegner filmene er langt flere spørsmål enn svar, og en gryende erkjennelse av egen sårbarhet og at det finnes en verden der ute.

Errol Morris, den amerikanske dokumentarfilmens mangeårige ledestjerne, har noe nedlatende omtalt den typiske Oscar-vinneren for dokumentar som eksponent for «The Mother Theresa school of filmmaking». Filmene bør helst omhandle et nobelt tema og uttrykke et tydelig budskap.

I Errol Morris' egen film, Standard Operating Procedure, har han, i likhet med James Marsh i Man on Wire, stjålet noen av fiksjonsfilmens klær for å høyne uttrykksnivået.

Blant alle disse veldreide dokumentarene finner vi også Werner Herzogs mer langsomme Encounters at the end of the world. Regissøren har reist til verdens ende, Antarktis, der han introduserer oss for den spesielle mennesketypen som søker seg dit. Han har ingen plan, han spør ikke om hvorfor de er der, vi kan bare spekulere. Til tross for grovkornede videobilder og Herzogs litt brysomme fortellerstemme, er det befriende å se en film som uten videre aksepterer det gåtefulle og vår egen skjøre eksistens.

Morgenbladet

Suicide for Glory -1952

Selvmordsbombere er dessverre ingen nyvinning. Denne amerikanske dokumentarfilmen fra 1952 viser en rekke opptak fra sjøslaget om Japan i 1945. Flere scener viser hvordan de japanske kamikaze-flygerne krasjer inn i amerikanske krigsskip eller blir skutt ned like før.



Filmen er en del av en større dokementarserie - Victory at Sea - hvor du kan se de aller fleste filmene via Internet Archive.

På Wikipedia kan en blant annet lese følgende om kamaikazeflyverne:

Kamikaze er en japansk betegnelse med betydningen «guddommelig vind», etter en orkan som ødela en mongolsk flåte under ledelse av Kublai-khan som var i ferd med å invadere Japan i 1274 og 1281. De tallmessige overlegne mongolene måtte avbryte felttoget under et fryktelig uvær som feide over strendene i to dager og ødela store deler av den mongolske flåten, og slik ble Japan reddet fra invasjon. Dette var det nærmeste Japan har vært i bli invadert av en fremmed makt de siste 1 500 år før andre verdenskrig, og slik sett spilte historien om de mongolske invasjonsforsøkene en viktig psykologiske rolle i japansk tenkning.

Ordet ble tatt i bruk under andre verdenskrig som betegnelse for selvmordsfly hvor enkle (og vanskelig manøvrerbare) fly, nærmest flyvende, bemannede bomber ble flydd inn i amerikanske marinefartøyer, særlig hangarskip, for å stoppe den amerikanske framrykningen mot de japanske øyer mot slutten av krigen. Særlig i begynnelsen gjorde de store skader, hvor overraskelsesmomentet tidlig i bruken gjorde at amerikanerne ikke helt visste hvordan de skulle håndteres, men etterhvert lærte amerikanerne å skyte de vanskelig styrbare «flyene».

Da andre verdenskrig sluttet hadde den japanske marinens flyvåpen brukt 2 525 kamikaze flygere og hærens flyvåpen 1 387. I følge japanske kunngjøringer hadde disse senket 81 fartøyer og skadet 195. I følge de japanske kildene hadde disse stått for inntil 80 prosent av de amerikanske tapene mot slutten av Stillehavskrigen. I følge amerikanske kilder senket rundt 2 800 Kamikaze flygere 34 fartøyer og skadet 368, drepte 4 900 marinepersonell og skadet over 4 800. De samme kilder sier at 14 prosent av flyene nådde sine mål og av de som ble truffet, sank 8,5 prosent.

Day Of The Fight - 1951

From IMDB:
Based on Kubrick's pictorial for Look Magazine (January 18, 1949) entitled "Prizefighter," "Day Of The Fight" tells of a day in the life of a middleweight Irish boxer named Walter Cartier, particularly the day of his bout with black middleweight Bobby James. This 16-minute short opens with a short (about 4 minutes) study of boxing's history, narrated by veteran newscaster Douglas Edwards in a no-nonsense, noir tone of voice. After this, we follow Walter (and his twin brother Vincent) through his day as he prepares for his 10:00 P.M. bout. After eating breakfast, going to early mass and eating lunch, he starts arranging his things for the fight at 4:00 P.M. By 8:00, he is waiting in his dressing room, where he undergoes a mental transformation, turning into the fighting machine the crowd clamors for. At 10:00, he faces James, and soon, he comes out victorious in a short match which was filmed live on April 17th, 1950.

Natt og tåke - 1955

Ti år etter at annen verdenskrig var over dro Alain Resnais til konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek. Denne filmen er en av de første filmatiske refleksjoner over Holocaust.

Filmens tittel viser til at fanger som ble merket "NN" (Nacht und Nebel), var fanger som skulle forsvinne. Nuit et brouillard ("Natt og tåke") er en svært sterk dokumentar, og regnes fremdeles som en av de viktigste filmene om Holocaust. Dette til tross for at den er bare 32 minutter lang.

"Natt og tåke" spiller på kontrastene mellom stillheten i leirenes forlatte bygninger og bilder fra krigshistorien. Resnais tar serlig for seg historiens tendens til å gjenta seg selv. Filmen antyder dermed et mildt sagt skremmende faktum: dette vil skje igjen.

Kommentarene er skrevet av Jean Cayrol. Han overlevde Holocaust, som kostet seks millioner jøder livet.

Hyperland - 1990

I BBC-produksjonen "Hyperland" tar forfatterene Douglas Adams (han med The Hitchhikers Guide To The Galaxy ) oss med på en reise inn i en fremtid av interaktivt fjernsyn. Dokumentaren gir en svært elegang og ikke minst interessant fremstilling av hypermedienes fortid, nåtid og fremtid (slik man trodde det ville bli for snart 20 år siden).

Etter drøyt 7 minutter møter vi nordmannen Hans Peter Brøndmo ved The Media Lab. Han snakker om micons (moving icons), en metode for å representere videosekvenser.

Slik ble dokumentaren beskrevet:

In this one-hour documentary produced by the BBC in 1990, Douglas falls asleep in front of a television and dreams about future time when he may be allowed to play a more active role in the information he chooses to digest. A software agent, Tom (played by Tom Baker), guides Douglas around a multimedia information landscape, examining (then) cuttting-edge research by the SF Multimedia Lab and NASA Ames research center, and encountering hypermedia visionaries such as Vannevar Bush and Ted Nelson. Looking back now, it's interesting to see how much he got right and how much he didn't: these days, no one's heard of the SF Multimedia Lab, and his super-high-tech portrayal of VR in 2005 could be outdone by a modern PC with a 3D card. However, these are just minor niggles when you consider how much more popular the technologies in question have become than anyone could have predicted - for while Douglas was creating Hyperland, a student at CERN in Switzerland was working on a little hypertext project he called the World Wide Web.

Making of The Shining

En drøy tredve minutter lang dokumentar om hvordan Stanley Kubricks mesterverk "Shining" ble til. Denne dokumentaren er regissert av Kubricks datter, Vivian, som den gangen var 17 år. Her kan du se to versjoner av filmen.

Filmen er godbit, ikke minst fordi Stanley Kubrick ellers ikke pleide å tillate filming under innspillingen av filmene sine. Her er den originale utgaven av filmen.

En senere versjon inneholder Vivian Kubricks kommentarspor. Denne versjonen er kanskje enda mer interessant, i alle fall dersom du allerede har sett den første.

Kon Tiki - 1947

Kon-Tiki er Thor Heyerdals prisvinnende dokumentarfilm fra 1950, som dokumenterer ferden til Kon-Tiki i 1947. Lørdag 28. april var det 60 år siden Thor Heyerdahl og hans mannskap la ut på ferden over Stillehavet i balsaflåten Kon-Tiki. Hele 2007 er derfor jubileumsår for Kon-Tiki-ferden.

Flåten Kon-Tiki var en rekonstruksjon av inka-indianernes flåter, slik Heyerdahl tolket dem, og kan i dag sees på Kon-Tiki museet i Oslo. Navnet Kon-Tiki er hentet fra det gamle navnet til inkaenes solgud.

Filmen er den eneste norske film noensinne som har vunnet Oscar for beste dokumentar, og har gått sine seiersrunder verden over.

Jeg er på litt tynn is her fordi filmen, så vidt jeg vet, er fri i USA (dokumentarfilm eldre enn 50 år). Det samme er dessverre ikke tilfelle i Norge. Jeg føler meg imidlertid sikker på at det er i Thor Heyerdals ånd å gjøre denne filmen tilgjengelig for flest mulig.

Se filmen og les Heyerdals bok fra ferden. Deretter bør du ta for deg Aku-Aku, boken Heyerdal skrev om utgravingene og oppholdet på Påskeøya...

Filmen er ingen storhet rent filmatisk, men unik som dokumentasjon og et flott minne om en av forrige århundres mest betydningsfulle nordmenn.

60 år siden Roswell

24. juni 1947 observerte Kenneth Arnold flere underlige objekter formet som en halvmåne eller tallerken i nærheten av Mount Rainier i den amerikanske delstaten Washington.

Dette ble etterfulgt den mest kjente episoden i UFO-enes historie: Den 8. juli 1947 kom det en pressemelding fra den militære flybasen i Roswell om at det var funnet en flygende tallerken som hadde krasjlandet, men dette ble kort tid etter dementert. Den nye forklaringen var at det ikke var en flygende tallerken, men en værballong.

Dermed lå alt til rette for en lang rekke konspirasjonsteorier om at amerikanske myndigheter hadde funnet en UFO for deretter å forsøke å dekke over det hele. Filmopptak som dette er en del av "bevismaterialet".

I forbindelse med 50-års jubileet var det seks dager med feiring, seminarer, underholdning og debatter om bortførelser i småbyen Roswell. Dokumentaren Six Days in Roswell følger Richard Kronfeld i hans jakt på sannheten om besøk fra verdensrommet.


Kenneth Arnold
Roswell UFO

• Vitnemålene
• Det amerikanske luftforsvarets (USAF) rapport om saken.
• En kritikk av rapporten fra noen UFO-loger
• En rapport fra det amerikanske General Accounting Office (GAO)
• VJ Enterprises Roswell-side
  
• Paragon Computers Roswell Centre
• Artikkel fra Skeptical Inquirer om prosjekt Mogul.
• Artikkel fra Skeptical Inquirer om obduksjonsfilmen
• En skisse av hvordan filmen kan ha blitt lagd
  
  Lenkene er fra denne artikkelen

Mars and Beyond - 1957

Mars and Beyond ble produsert av Disney i 1957 og tar for seg mulighetene for å finne liv på andre planeter, og da særlig på Mars. Filmen begynner med å blande vitenskap og science fiction, men tar etterhvert et mer seriøst spor. Blant annet får vi ern gjennomgang av alle planetene i solsystemet.

Filmen slutter med en reise til Mars. Den ligger på YouTube i flere deler, men jeg fikk ikke playlisten til å fungere. Nedenfor kan du spille av de øvrige delene:

"Mars and Beyond" was a one-hour TV special originally shown in 1957 as a Tomorrowland episode on ABC's weekly "Disneyland" TV program. It's basically an educational film done in color with very creative animation supervised by Ward Kimball about man's relation to the stars, conditions for life on Mars and options for exploring Mars. This film is now available on DVD as part of the 2-disc set entitled, "Walt Disney Treasures: Tomorrowland: Disney in Space and Beyond." The piece is slow going at first, with a few live educational segments of scientists in offices explaining stuff to viewers. There are a couple of long cartoon sequences filled with gags that will entertain some and irritate others. One shows the history of man's relationship to the stars and another shows typical science fiction renditions of Martian invasion stories. These are done in the limited animation gag cartoon style perfected earlier in the decade by the UPA cartoon studio ("Gerald McBoing-Boing," "Christopher Crumpet," et al). The sense of humor is pretty juvenile (Chuck Jones was doing much funnier Martian-themed cartoons over at Warner Bros.) and the style is all too reminiscent of UPA cartoons and other Disney shorts of the time, such as the Oscar-winning "Toot, Whistle, Plunk and Boom."
IMDB

Olympia - 1936

Forut for, og under De olympiske lekene i Berlin i 1936 jobet den tyske propagandamaskinen under høytrykk. Oppgaven med å dokumentere dette storslåtte idrettsarrangementet ble gitt til Leni Riefenstahl, som med filmen Viljens triumf hadde vist at hun var den rette til å lage en slik film.

Olympia var den første dokumentarfilmen om de olympiske leker og introduserte en rekke filmteknikker som senere ble standard i filming av sport.

Filmens første del, Fest der Völker, åpner på det greske Akropolis og viser Zevs tempel i Olympia. Det trekkes klare paralleller mellom de antikken og det tredje riket. Filmens andre del, Fest der Schönheit, er en hyllest til atletene. Filmen gjør utstrakt bruk av sakte film, nærbilder og repetisjoner.

Leni Riefenstahls Olympia blir gjerne regnet som en av nazistenes propagandafilmer, men selv hevdet hun at filmen ikke var politisk motivert.

Hitler var den første til å utnytte verdenseterens propagandapotensial. Senere olympiader har utnyttet dette i mye større grad og det er naturlig å trekke fram Åpningssermonien på Lillehammer (se egen omtale). Den norske selvforherligelsen i denne koreografien hadde garantert blitt møtt med avsky av ettertiden dersom Norge tre år senere hadde startet en blodig krig mot resten av verden. (Bergen Filmklubb)

Riefenstahl selv var allerede dengang tydelig opptatt av å understreke at filmen ikke skulle ses i noen politisk kontekst, men kun evalueres ut fra estetiske kriterier. Et sentralt spørsmål blir dermed: Er det noen motsetning mellom dette standpunktet og den nasjonalsosialistiske ideologien, eller kan de forenes? Kan estetikk være politikk? Hypotesen om at vurderingene av filmen ville ha en viss sammenheng med de enkelte avisers politiske ståsted, viste seg å være riktig, med enkelte nyanser.
/../
Det går en linje mellom avisenes utenrikspolitiske dekning og tilnærmingsmåte til filmen. Arbeiderbladet utgjør det tydeligste eksempelet. Avisen tolker Olympiafilmen inn i en (nesten overtydelig) politisk kontekst, og konsentrerer oppmerksomheten helt om dette. Dagbladet og Tidens Tegn anerkjenner verket som en stor sportsfilm. Morgenbladet uttaler at filmens vesentlige del, idretten, er fullkommen, mens den psevdo-antikke åpningssekvensen er pompøs og sentimentalt føleri, i pakt med tysk tradisjon. Avisen utdyper ikke ytterligere. Forøvrig er inntrykket meget positivt. Et hjertesukk fra Aftenposten antyder et håp om at idretten, slik den er formidlet av filmen, kan bidra til fred og samhørighet mellom nasjonene. En interessant nyanse: Avisens kvinnelige kommentator - den eneste av de undersøkte reporterne/anmelderne - har en vaktsom undertone, og stiller spørsmålet om hvordan den nasjonalsosialistiske ideologien mon ville da seg ut i en mindre attråverdig persons tolkning (enn Riefenstahl). (Estetikk som politikk: Leni Riefenstahl i Norge)

Les mer:

• Den skjønneste Hitler hadde sett
• Leni's Body Beautiful

The Battle of Midway - 1942

Denne filmen av John Ford dokumenterer slaget mellom japanske og amerikanske sjøstridskrefter ved Midwayøyene i Stillehavet. Slaget varte fra 5. til 7. juni 1942. Dette slaget regnes for å være et av de viktigste under andre verdenskrig.

Filmen må vel langt på vei karakteriseres som propaganda, men den fikk likevel Oscar for beste dokumentarfilm i 1943.


Angrepet på Midway var et ledd i de japanske planene om å eliminere USA som en strategisk makt i Stillehavet. Slik kunne Japan få frie hender til å etablere kontroll over Asia.

Les mer om slaget i Wikipedia.

Let There Be Light -1946

Let There Be Light var den siste av tre dokumentarfilmer som John Huston laget mens han jobbet for det amerikanske forsvaret. Huston gikk inn i forsvaret i 1942, året etter at han hadde en kjempesuksess med The Maltese Falcon.

Huston tilbrakte tre måneder ved Mason General Hospital i New York hvor de dokumenterte et behandlingsprogram for krigsveteraner med ulike psykiske problemer.

Let There Be Light er en gjennomprodusert film, der få ting er overlatt til tilfeldighetene. Produksjonen minner i det hele tatt lite om det vi forbinder med en dokumentar. Likevel regnes filmen blant de beste beretningene som krigens psykiske ettervirkninger.

Filmen ble det også for kontroversiell for det amerikanske forsvaret som var redde for at den ville ha negative konsekvenser for rekrutteringen. Filmen ble lagt vekk i mer enn tredve år før den endelig ble frigitt for offentlig visning.

Om følgende er sant vet jeg ikke, men det sies at etter en visning i Pentagon utbrøt en general: "He made an anti-war film", hvilket Huston besvarte: "If I ever make a pro-war film, take me out and shoot me."

Dragrace på 1950-tallet

Ikke lek gaterace, kom deg på bane! er moralen i "Roadrunners". Dermed er det først og fremst billøp under kontrollerte forhold som denne filmen handler om.

Southern California Timing Association ble opprettet i 1938 og arrangerer fremdeles billøp og forsøk på å sette nye hastighetsrekorder på de inntørkede saltsjøene i USA.

Denne filmen er fra et slikt arrangement i 1952. Dette er med andre ord snadder for de med sans for gamle amerikanske biler.

Magasinet Hot Rod sørget for å dokumentere billøpene, også på film. Denne innretningen på en gammel T-Ford ble brukt for å kunne filme bilene i fart.

Nanook of the north

"Nanook of the north" er blant de dokumentarfilmene du må ha sett dersom du skal mene noe om filmens historie. Robert Flaherty laget filmen om Inuit-folket i 1922 og filmen har vært en viktig inspirasjonskilde for en rekke filmskapere.

Filmen viser Nanook og hans lille familie i kampen for å overleve i den barske naturen, men ikke alle kaller den dokumentaristisk. Flaherty bodde og arbeidet med eskimoene i flere år og han kjente derfor godt til hvordan de faktisk levde. Alikevel tok han på ingen måte sikte på å gjengi virkeligheten på en objektiv måte. I stedet dyrket han mytene om eskimoene som et fokeslag som kun lever på tradisjonelt vis, uten at det nødvendigvis var tilfelle.

De fleste scenene er arrangert, ofte etter Nanooks egne forslag om hva som burde være med i filmen. Et ekesempel er at de bygget en igloo der halve veggen var borte. På den måten kunne Flaherty filme familiens daglige gjøremål. Dette var et vellykket fortellergrep som gjorde sitt at denne filmen representerer dokumentarfilmens kommersielle gjennombrudd, det til tross for at Flaherty hadde store problemer med å få filmen distribuert.

Filmingen begynte allerede i 1913, men den første redigeringen endte katastrofalt. Opptakene var gjort på datidens nitratfilm som var svært brennbar og i en ulykke brant over 10 000 meter med negativfilm. Nå hadde imidlertid Flahrety en klar ide om hvordan han skulle bygge opp filmen og han klarte å overtale et pelskompani i Toronto til å finansiere en ny ekspedisjon. Med finansene i orden hadde Flahrety anledning til å ta med seg mer utstyr for opptak, lyssetting og fremkalling.

Dokumentarfilmskapere som mener at film skal fortelle en mest mulig sannferdig historie tar gjerne avstand fra Flahertys idealisering av virkeligheten. Disse tradisjonen knyttes gjerne til "direct cinema" i USA og "cinema veritè" i Frankrike, begge tradisjonene oppsto tidlig på 60-tallet da lette 16 mm. kameraer gjorde det mulig å filme over alt med synkronisert lyd. Filmskaperne gjorde det til et hovedpoeng at de ikke skulle skjule at de var til stede i de situasjonene hvor filmingen pågår.

Kilde: BIFF

Regi: Robert Flaherty
Produsent: Robert Flaherty
Foto: Robert Flaherty
Komponist: Rudolph Schram
Manus: Robert Flaherty

Duck and Cover - 1951

Duck and Cover er en amerikansk informasjonsfilm fra den kalde krigens dager. Filmen ble laget for å vise barn og unge hva de skulle gjøre dersom USA ble angrepet med atomvåpen. Sett i ettertid er filmen fullstendig parodisk.

Materiale fra denne filmen ble senere brukt i kult-filmen "Atomic Cafe", en kompilasjonsfilm laget i 1982.

Her er en omklippet versjon:

Mer om filmen i Wikipedia (engelsk), samt om Atomic Cafe.

Arbeiderne forlater fabrikken - 1895

Franskmennene Auguste og Louis Lumière laget et system for visning av film i 1895. "Kinematografen" var basert på et system der filmen føres over valser med små tenner som tar tak i perforeringshull i filmen, og trekker den fram til porten mellom projektorlampen og linsen.

Året etter forbedret tyskeren Oskar Messter konstruksjonen med det såkalte Malteserkorset som er koblet til et rykkhjul. Dette trekker ett og ett bilde fram til porten, noe som skjer 24 ganger i sekundet. Kinofilmen slik vi kjenner den i dag var dermed født.

Denne filmen er tatt utenfor Lumiere-familiens fabrikk (de produserte fotografiske plater) i det et skift forlater jobben.

Lumiere-brødrene hadde sin første visning den 28. desember 1895, men en måned tidligere hadde brødrene Sklandanowsky en visning med det de kalte et "bioskop" i Berlin. I ettertid har imidlertid kinematograffremvisningen til brødrene Lumiere blitt stående som den første i verden. Nyvinningen spredte seg imidlertid fort, noen måneder senere var det åpnet kinoer i London, Brussel, og New York.

Ikke vet jeg hvilken av disse filmene som ble vist på den første visningen. Denne filmen av toget som kommer inn på stasjonen er også fra 1895 og opptakene er gjort av Lumiere- brødrene.

Historien vil ha det til at tilskuerne ble skremt av toget som kom imot dem på lerretet. Levende bilder som var såpass naturtro var noe man ikke hadde sett før.

På denne tiden var det mange forskjellige tekniske løsninger, noe du får et inntrykk av her.

Les mer om film i Wikipedia.