La Jetée - 1962

La Jetée er en flott "film" satt sammen av stillbilder. Kun ett enkelt klipp innholder levende bilder. Filmen er åpenbart ikke i det fri, men kan sees her. Den fortjener imidlertid å bli sett med høyere bildekvalitet og kan bestilles på DVD fra Norsk Filminstitutt. La Jetée sies å være en viktig inspirasjonskilde til "Twelve Monkeys" som for tiden kan anskaffes svært rimelig.

Historien i La Jetée begynner på Orly flyplass, utenfor Paris, noen år før 3. Verdenskrig. Vi introduseres for et bilde av en kvinne. Etter krigen ligger Jorden i ruiner, og de få overlevende menneskenes eneste mulighet til å skaffe mat er å forsøke å reise tilbake gjennom tiden. I denne situasjonen møter vi hovedpersonen, en fengselsfange som gjennom å være "forsøkskanin" blir sendt tilbake i tiden. Ahn får dermed mulighet til å finne ut hva bildet av kvinnen betyr.

Regissøren, Chris Marker, bruker monokrome bilder for å formidle bilder fra fortiden, samtidig som lydsiden er gitt et minimalistisk uttrykk. Gjennom å skape bevegelse i stillbildene, samt ved å utnytte montasje får tilskueren følelsen av at stillbildene er levende bilder. I et enkelt bilde får vi også se virkelig bevegelse, når mannens elskerinne sover og åpner øyenene.

Frankrike 1962
Regi:
Medvirkende: Hélène Chatelain, Davos Hanich, Jacques Ledoux
29 min
Produsert på 35 mm s/hv film
fransk tale

Olympia - 1936

Forut for, og under De olympiske lekene i Berlin i 1936 jobet den tyske propagandamaskinen under høytrykk. Oppgaven med å dokumentere dette storslåtte idrettsarrangementet ble gitt til Leni Riefenstahl, som med filmen Viljens triumf hadde vist at hun var den rette til å lage en slik film.

Olympia var den første dokumentarfilmen om de olympiske leker og introduserte en rekke filmteknikker som senere ble standard i filming av sport.

Filmens første del, Fest der Völker, åpner på det greske Akropolis og viser Zevs tempel i Olympia. Det trekkes klare paralleller mellom de antikken og det tredje riket. Filmens andre del, Fest der Schönheit, er en hyllest til atletene. Filmen gjør utstrakt bruk av sakte film, nærbilder og repetisjoner.

Leni Riefenstahls Olympia blir gjerne regnet som en av nazistenes propagandafilmer, men selv hevdet hun at filmen ikke var politisk motivert.

Hitler var den første til å utnytte verdenseterens propagandapotensial. Senere olympiader har utnyttet dette i mye større grad og det er naturlig å trekke fram Åpningssermonien på Lillehammer (se egen omtale). Den norske selvforherligelsen i denne koreografien hadde garantert blitt møtt med avsky av ettertiden dersom Norge tre år senere hadde startet en blodig krig mot resten av verden. (Bergen Filmklubb)

Riefenstahl selv var allerede dengang tydelig opptatt av å understreke at filmen ikke skulle ses i noen politisk kontekst, men kun evalueres ut fra estetiske kriterier. Et sentralt spørsmål blir dermed: Er det noen motsetning mellom dette standpunktet og den nasjonalsosialistiske ideologien, eller kan de forenes? Kan estetikk være politikk? Hypotesen om at vurderingene av filmen ville ha en viss sammenheng med de enkelte avisers politiske ståsted, viste seg å være riktig, med enkelte nyanser.
/../
Det går en linje mellom avisenes utenrikspolitiske dekning og tilnærmingsmåte til filmen. Arbeiderbladet utgjør det tydeligste eksempelet. Avisen tolker Olympiafilmen inn i en (nesten overtydelig) politisk kontekst, og konsentrerer oppmerksomheten helt om dette. Dagbladet og Tidens Tegn anerkjenner verket som en stor sportsfilm. Morgenbladet uttaler at filmens vesentlige del, idretten, er fullkommen, mens den psevdo-antikke åpningssekvensen er pompøs og sentimentalt føleri, i pakt med tysk tradisjon. Avisen utdyper ikke ytterligere. Forøvrig er inntrykket meget positivt. Et hjertesukk fra Aftenposten antyder et håp om at idretten, slik den er formidlet av filmen, kan bidra til fred og samhørighet mellom nasjonene. En interessant nyanse: Avisens kvinnelige kommentator - den eneste av de undersøkte reporterne/anmelderne - har en vaktsom undertone, og stiller spørsmålet om hvordan den nasjonalsosialistiske ideologien mon ville da seg ut i en mindre attråverdig persons tolkning (enn Riefenstahl). (Estetikk som politikk: Leni Riefenstahl i Norge)

Les mer:

• Den skjønneste Hitler hadde sett
• Leni's Body Beautiful

En andalusisk hund - 1929

"En andalusisk hund" (Un Chien Andalou) ble en stor suksess da den hadde premiere i Paris i 1929.

Filmen er laget av Luis Buñuel i samarbeid maleren Salvador Dali og blir gjerne betegnet som den første virkelig surrealistiske filmen.

Buñuel og Dali ønsket å sjokkere det borgerlige samfunnet samt at filmen skulle være mangetydig og være fri fra enhver logisk tolkning. Rent fortellerteknisk er imidlertid ikke filmen særlig radikal, men den byr på en absurd sammensetning av hverdagslige ting, noe som gir en opplevelse av uvirkelighet.

En andalusisk hund åbner med en af filmhistoriens berømteste skrækscener: en ung mand, spillet af Buñuel selv, hvæsser en kniv, tjekker dens skarphed, en sky skærer gennem månen, og derpå snitter Buñuel kniven gennem en kvindes øje. Scenen danner indledning på et livsværk, der netop skulle blive rigt på makabre, gådefulde og provokerende scener, og den er blevet udsat for talrige fortolkninger.

Helt bogstaveligt forårsager en kniv gennem et øje en destruktion af vor hidtidige måde at se på, men indgrebet er samtidig så radikalt, at det jo ødelægger muligheden for, at patienten overhovedet kan komme til at se igen. Røber scenen mon en tidlig fornemmelse for avantgardekunstnerens dilemma? Kampen mod et traditionelt syn på tingene kan føres med en sådan aggressivitet, at kunstneren enten taber sit publikum eller efterlader det lammet i mørket ude af stand til at etablere et nyt syn på verden. (Ref.)

Luis Buñuel er surrealismens representant i filmhistorien, men arbeidet hans er mye mer enn avansert filmkunst.

Med "Borgerskapets diskrete sjarm" vant Buñuel Oscar for beste fremmedspråklige film i 1972.

The Hearts of Age - 1934

Orson Welles er vel noe av det nærmeste vi kommer et geni innen filmkunsten. Han var bare 26 år gammel da han "debuterte" med Citizen Kane i 1941 - filmen som mange fremdeles karakteriserer som verdens beste film.

Da Citizen Kane ble lansert fortalte ikke Welles at han faktisk hadde laget film tidligere. Denne filmen -The Hearts of Age - må riktignok regnes som et ekseperiment som Welles laget som 19-åring sammen med William Vance. Den må sies å være influert av en dose surrealisme, og er først og fremst interessant sett i lys av det Welles gjorde i årene etterpå.

Orson Welles spiller selv "Døden" mens Virginia Nicholson, som ble hans første kone, spiller den gamle damen.

Orson Welles kan ikke ha vært noen enkelt fyr å ha med å gjøre. Han var egensrådig og likte å provosere. Selv om han hadde et uomstridt talent for alt som handlet om å fortelle gikk han ikke godt sammen med den tradisjonelle filmindustrien. Welles jobbet da også mesteparten av livet som independent-regissør, lenge før noen hadde kommet på det begrepet.

Han oppsummerte selv sin karriere på denne måten:
"Jeg tror jeg gjorde en feil ved å bli ved filmen, men det er en feil jeg ikke kan angre på, for det er som å si at jeg ikke skulle blitt hos min kone, men jeg gjorde det fordi jeg elsker henne. Jeg hadde hatt mer suksess hvis jeg straks hadde sluttet med film, og heller blitt ved teateret, eller begynt med politikk, skrevet - hva som helst. Jeg har kastet bort det meste av livet på å lete etter penger og arbeide med dette uhyre kostbare instrumentet som film er. Det var omtrent 2 % filmskaping og 98 % fanteri. Ingen måte å leve et liv på."

Kilde: BFK

Mer om Orson Welles i Wikipedia (engelsk)

Metropolis - Fritz Lang

Fritz Langs Metropolis er en av filmhistoriens mest betydningsfulle filmer. Ikke minst er filmen det definitive gjennombruddet for science fictionfilm.

Fritz Lang (1890-1976) var en verdens fremst regissører på 1920-tallet med filmer som Metropolis, M og Dr. Mabuses testamente. Lang måtte imidlertid forlate Tyskland i 1934 etter å ha nektet å jobbe for nazistene.

Handlingen i Metropolis finner sted i den futuristiske byen med samme navn. Byen er bygget opp som en scene hentet fra Dantes «Den guddommelige komedie». Øverst, over selve bykjernens gateplan, finner vi herskerklassens paradis. Under jorden bor den utbyttede arbeiderklassen som betjener industriherrenes fabrikker. I en evig kamp med overdimensjonerte maskiner reduseres arbeiderne til tannhjul i Metropolis’ mega-maskineri. Den unge, vakre arbeiderpiken Maria forsøker å organisere arbeiderne til fredelig protest mot utbyttingen. Hun har suksess som agitator, og opparbeider seg en stor tilhengerskare. Freder Fredersen, sønn av Metropolis’ sterke mann, Johan Fredersen, stiger ned fra sitt sete i Edens hage, for å leve ut sine sympatier med arbeiderklassen. I dette underjordiske helvetet forelsker Freder og Maria seg, men Johan Fredersen ser på henne som en trussel mot den herskende klassen. Han planlegger å få henne kidnappet, og erstattet med en robotkopi, for å slik få kontroll over arbeiderne.

Metropolis er kjennetegnet av ekspresjonistiske teknikker: Kostymer, [Maria - en kyborg] arkitektur, mimikk og spillestil er stilisert. I Metropolis har imidlertid Fritz Langs ekspresjonistiske, visuelle kreativitet funnet utløp i en futuristisk dystopisk genre, hvor kun regissørens fantasi setter grenser. Godt hjulpet av scenografene Otto Hunte, Erich Kettelhut og Karl Vollbrecht skapte Lang, som selv hadde studert arkitektur, en strømlinjeformet fremtidsby med røtter både i den klassiske arkitekturen så vel som i den monumentalistiske art deco-stilen. Byen er i det ene øyeblikket idyllisk som et glemt Arcadia, i det neste like overfylt og dekadent som Los Angeles i Blade Runner (se egen omtale) for så å bli et maskinelt, industri-inferno langt dystrere enn Chaplins Moderne Tider (1936, Cin h-99). Langs Metropolis er muligens den mest innflytelsesrike filmbyen noensinne skapt av en regissør.

Kilde: Bergen filmklubb

REGI:Fritz Lang
MANUS: Fritz Lang
ROLLER: Gustav Fröhlich, Birgitte Helm, Rudolf Klein-Rogge, Alfred Abel
PRODUSENT: Universum Film A.G.