I svært mange av Hollywood-filmene er plottet bygd opp på omtrent samme måte. Selv om det kan være svært forskjellige historier som fortelles, vil de følge den samme dramaturgien eller komposisjonsmodellen. En vanlig spillefilm (90 til 120 minutter) vil vanligvis passe inn i et skjema med tre akter, slik det er vist i illustrasjonen ovenfor.
Et eksempel: "King Kong" fra 1933
Filmen "King Kong" fra 1933 illustrerer Hollywood-modellen på en god måte. Vi bruker derfor klipp fra denne filmen for å illustrere de ulike delene av spenningskurve. Du kan klikke deg inn på klippene (med kommentarer) underveis.
Første akt
Introduksjonen eller innledningen kan deles inn i anslag og presentasjon.
Anslag (0-10 minutter)
Hensikten med anslaget er å vekke tilskuerens interesse. Både et dramatisk og handlingsfylt anslag, og et mer rolig anslag, skaper bestemte sjangerforventninger hos seeren. Anslaget gir oss gjerne noen hint om karakterer, miljø eller om noe som kan utløse en konflikt.
Spenningsnivået i anslaget må ikke være høyere enn det er mulig å følge opp senere i handlingen. Da faller intensiteten, og publikum blir skuffet.
Presentasjon (10-20 minutter)
I forlengelsen av anslaget følger så en (roligere) presentasjonsdel. Her blir de sentrale karakterene presentert i sitt miljø. Mot slutten av introduksjonen skjer det alltid noe som setter i gang en konflikt, oftest mellom filmens protagonist og antagonist (helt og motstander).
ca 35 minutter ute i fimen. Det første vendepunktet avslutter filmens akt 1.
Andre akt
Opptrapping
Etter det første vendepunktet følger en opptrapping med eventuelle delkonflikter, som leder fram mot en løsning.
I filmeksemplet er dette når Jack og Ann kommer seg unna. Dette avslutter konfliktopptrappingen i akt 2.
Tredje akt
Vendepunkt
Vendepunktet, eller "point of no return", er der hvor hvor tilskuerne skjønner at protagonisten ikke har noen vei tilbake. Den underliggende konflikten kan deretter bare få sin løsning gjennom et oppgjør mellom protagonist og antagonist. Herfra stiger spenningen kraftig frem mot handlingens klimaks.
I filmeksemplet skjer vendepunktet når Kong bryter seg fri og kidnapper Ann for annen gang.
Spenningsnivået er på det høyeste og konflikten får en løsning.
Avrunding
Etter fortellingens klimaks presenteres en kort avrunding hvor likevekten blir gjenopprettet. I Hollywood-filmen presenteres dette nesten alltid som en lykkelig slutt.
Kort om handlingen
Filmen King Kong fra 1933 fortjener en plass i filmhistorien på grunn av Willis O'Briens banebrytende stopmotion-animering og filmmusikken av Max Steiner. Den er dessuten et interessant eksempel fordi det er laget flere filmfortellinger av den samme historien - sist ut var Peter Jackson i 2005.
I filmen leter regissøren Carl Denham etter en ung skuespillerinne til sin neste film. Ved en tilfeldighet treffer han på den unge og vakre Ann Darrow, som takker ja til tilbudet om å bli med til Skull Island. Der blir hun kidnappet av de innfødte som vil ofre henne til kjempegorillaen King Kong.
Kong blir forelsket i Ann og tar henne med inn i jungelen. Skipsbesetningen følger etter ham, men kun én person når fram til Kongs skjulested inne i jungelen, nemlig Jack Driscoll, som også er forelsket i Ann. Jack greier å befri Ann, noe som gjør Kong rasende. Han går til angrep på landsbyen til de innfødte. Men Denham klarer å fange Kong ved å bedøve ham med gassbomber.
Kong blir tatt med til New York, hvor han rømmer og fanger Ann enda en gang. Til slutt klatrer han opp på Empire State Building, der han til blir skutt ned av militærfly.
Slik ble 1933-versjonen av King Kong presentert:
Mens Peter Jacksons versjon fra 2005 ble presentert slik;
Tekstplakaten er på mange måter anslaget i denne filmen. Dette er et virkemiddel som har blitt nesten helt borte i moderne film, iallfall i kinofilmen. I 1933-versjonen av King Kong begynner selve handlingen mer en to minutter ute i filmen - alt for lang tid etter dagens standarder.
Den som lager kinofilm i dag, må også tenke på fjernsyn som visningsformat, og da gjelder det å fange publikum raskt med en engasjerende introduksjon. Men i filmer som er ment for distribusjon på nettet, er filmplakaten faktisk på vei tilbake.Tekstplakaten senker tempoet i fortellingen og fungerer som et frampek om hva som kommer til å skje:
Og profeten talte: "Og se, dyret fikk øye på skjønnheten. Og det avstod fra å drepe. Og fra denne dag var det dømt til å dø."
Videre introduksjon
Vi får se et havneområde, to menn møtes og diskuterer et merkelig skip. Det viser seg at den ene mannen er på vei til skipet.
Som publikum trekkes vi inn i situasjonen gjennom en kamerakjøring der vi følger den ene mannens bevegelse. I samtalen mellom mennene kryssklippes det mellom halvnære bilder der den som snakker til enhver tid vises i bildet. Slik kryssklipping er et vanlig virkemiddel, som skaper en følelse av kontinuitet ved at lyd og bilde hele tiden stemmer overens.I introduksjonen brukes også et par virkemidler som del er verd å merke seg - off-screen lyd og blikkretning. Mens vi fremdelse ser de to mennene i bildet hører vi en tredje stemme, og mannen med hatt (Weston) snur seg og ser opp.
De to mennenes blikk, rettet oppover mot venstre, etablerer overgangen til neste innstilling der vi ser en mann oppe på broen. Vi skjønner med en gang at han ser ned på de to mennene på kaien.
Mannen på broen ber Weston om å komme ombord går ut av bildet tilhøyre, det klippes til Weston som også går mot høyre og opp landgangen. Slik etableres et kommende møte ombord på båten. I neste scene ser vi to menn, som vi ikke har sett tidligere, men på grunn av den foregående scenen får vi med en gang en forståelse av at dette foregår inne på båten. Vi blir derfor ikke overrasket over at Weston dukker opp i denne scenen etter en stund.
På dette tidspunktet begynner noen av brikkene å falle på plass. Vi skjønner etterhvert at Weston er en bifigur, som er brakt inn i fortellingen for å kunne introdusere den historien som filmen er i ferd med å fortelle. Som tilskuere får vi innblikk gjennom å følge samtalen mellom Weston og sjefen på båten (Denham).
Denne scenen avsluttes med et grep som nesten alltid brukes i film - tidsforkorting. Denham forlater rommet, og i det han går ut av døra bringes vi med, direkte til en scene ute i byen. Legg merke til at denne overgangen er gjort som en overtoning, ikke et direkte klipp. Dette er et virkemiddel som vanligvis signaliserer tidsforkorting.
Ute i byen er Derham på jakt etter en som kan være med på ekspedisjonen. Ved en tilfeldighet støter han på Ann Darrow i det hun er i ferd med å stjele frukt fra en butikk. Denham skjønner raskt at dette er hans sjanse, og tilbyr Darrow jobben som skuespiller.
Et viktig bakteppe for denne scenen er de økonomiske nedgangstidene etter krakket på Wall Street-børsen i 1929. Mange mistet arbeidet og hadde store problemer med å klare seg under depresjonstiden på 1930-tallet.
På kafeen ser vi et eksempel på et kontinuitetsklipp der det klippes i bevegelsen i det Derham setter seg. Slike klipp brukes for å skape en mest mulig sømløs overgang mellom to kamerainnstillinger, men her fungerer det ikke helt perfekt.
Scenen på kafeen avslutter introduksjonen og filmens utdypingsdel begynner.
På båten introduseres vi for de sentrale karakterene og forholdet mellom dem. Etter en stund brukes det litt tid på en åpenbar bifigur, en liten ape som krabber rundt på dekk. Dette er et signal til publikum om hva som kommer til å hende.
Publikum har jo sett filmplakaten og ved at en sentral karakter er en enorm ape - er det denne apen som vil vokse seg stor? Slik skapes en spenning tidlig i filmen, og denne spenningen utløses av handlinger senere i fortellingen.
Nye elementer i fortellingen introduseres etter hvert som båten nærmer seg målet for reisen, en fjerntliggende øy. Alt dette er imidlertid snakk om hendelser som bygger opp under det som skal komme.
På Scull Island får vi et første møte med de innfødte. Det foregår en slags sermoni, og etter mindre dramatisk topp roes det hele ned.
Ingen amerikansk film uten en dose romantikk, her mellom Ann og sjømannen Jack. Dette som en kontrast til det som skal skje like etterpå, hvor Ann blir kidnappet av de innfødte.
Legg merke til hvordan musikken varierer i disse klippene. Max Steiner, som var ansvarlig for musikken, var nominert 26 ganger til Oscar, riktignok ikke for King Kong.
Å skape kontraster er en forutsetning for enhver spennings-fortelling. Ved å bruke en rekke virkemidler, som selve handlingen, langsommere klipperytme og rolig musikk, tas tempoet ned. Publikum slapper av, og kontrasten til den kommende konflikt -opptrappingen oppleves som sterkere.
En føler nå at tempoet i filmen øker, noe understreker at konfliktene blir mer alvorlige. Det er imidlertid først og fremst musikken som er det strekeste virkemidlet der tempoet og volumet øker, klipperytmen blir ikke mye raskere.
Ann bindes fast, og stenges inne bak en enorm dør . De innfødte trekker seg unna, og for første gang får vi se Kong.
Apens bevegelser er animert, det vil si at at det er tatt opp en rekke stillbilder, som etterpå settes sammen og spilles av i rask rekkefølge. Dermed ser det ut som om Kong beveger seg. Husk at dette er laget for 75 år siden. Den gang var effekten imponerende, selv om det ikke kan måle seg med dagens dataanimasjon. Vil du sammenligne kan du se hvordan dette ble gjort i Peter Jacksons versjon av King Kong, fra 2005.
Mannskapet førsker å befri Ann og støter på en rekke forhistoriske dyr på veien. For noen ender dette møtet ganske ille...
Vi er nå kommet omtrent halvveis i filmen og fortellingen topper seg rundt et dramatisk høydepunkt der Ann befris. Her kommer imidlertid den ene dramatiske hendelsen etter den andre, toppet av at Kong sloss og tar livet av en Tyranosaurus Rex.
Jack forsøker å befri Ann og etter en dramatisk sekvens slipper de unna . Hele denne delen av filmen ender med at Kong blir tatt til fange.
Sekvensene med de forhistoriske dyrene har klare referanser til en tidligere film - stumfilmen "The Lost World", fra 1925, basert på en novelle med samme navn av Arthur Conan Doyle. Filmindustrien har for vane å bygge på tidligere suksesser: The Lost World er fortsettelsen til boka Jurassic Park av Michael Crichton, begge filmatisert av Steven Spielberg.
Denhams sans for å tjene penger fører til at Kong blir bragt til New York og Broadway for å stilles ut mot betaling. Ting går imidlertid galt og Kong slipper igjen løs, og han greier nok en gang å få tak i Ann.
På dette punktet i fortellingen snur handlingen. Ved forrige dramatiske topp var det befrielsen av Ann som var målet, og dramaturgisk sett kan ikke den samme hendelsen benyttes på nytt, selv om handlingen nå befinner seg et annet sted. Fortellingen har nå kommet til et vendepunkt hvor alt heretter peker fram mot den endelige slutten på filmen.
Kong tar til slutt med seg Ann opp på toppen av Empire State Building, selve symboldet på staten New York (Empire state). Her blir Ann plassert nær toppen av tårnet, mens Kong kjemper sin siste kamp.
Kong får tak i ett av flyene og vi får se et eksempel på subjektivt kamera i det flyet styrter mot bakken .
