Viser innlegg med etiketten 20-tallet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 20-tallet. Vis alle innlegg

25 januar 2009

The Circus - 1928

Med The Circus vant Charles Chaplin sin første Academy Award, i 1929, før denne prisen fikk tilnavnet "Oscar". Han fikk prisen for sin "versatility and genius in writing, acting, directing and producing".

Chaplins figur, The Little Tramp, blir engasjert som klovn av et omreisende sirkus. Han forelsker seg i sirkuseierens datter, som blir dårlig behandlet av sin far. Han må også konkurrere med en rival, en kjekk balansekunstner. Filmen inneholder en rekke stunt, og det sies at det ble gjort rundt 200 tagninger der Chaplin var faktisk inne i et bur med en levende løve.



Filmen inneholder noen av Chaplins mest komiske påfunn, men likevel er dette den eneste filmen fra hans store produksjoner som Chaplin ikke en gang nevner i sin omfattende biografi. Det virker som om dette var en film han foretrakk å glemme.

Årsaken var ikke filmen i seg selv, men er knyttet til bruddet med Chaplins daværende kone, Lita Grey. Grays advokater brukte alle midler for å ødelegge Chaplin karriere ved å forsøke å sverte hans omdømme. Dette medførte at produksjonen av Circus ble forsinket med åtte måneder, mens advokatene forsøkte å få kontroll over studioets eiendeler. Chaplin måtte til og med smugle ut de scenene som allerede var tatt opp, og bringe dem i sikkerhet. Som om ikke dette var nok ble filminnspillingen i tilegg hjemsøkt av en rekke uhell.

På slutten av 1960-tallet vendte Chaplin omsider tilbake til The Circus for å komponere musikk til denne filmen. Han komponerte en egens sang, "Swing Little Girl", som skulle bli sunget over fortekstene. Chaplin synger denne sagen selv, i en alder av 79 år.

08 november 2008

Operafantomet - 1925

Operafantomet ble første gang filmatisert i en stumfilmversjon i 1925. Straks lydfilmen kom ble det snakk om å lage en lydversjon av stumfilmen, og i 1930 slapp Universal derfor en ny versjon filmen. Nok en versjon, i farger, kom i 1943.



Historien handler om operamusikanten Erik Claudin som er avstandsforelskelsket i operasangerinnen Christine Dubois. Han er fast bestemt på å hjelpe karrieren hennes, og han bruker alle pengene sine på å betale Christines sanglærer. Claudin mister jobben som musiker, men bestemmer han seg for å gjøre ferdig en musikkomposisjon som han håper å få solgt. Også dette går galt, og besatt av tanken på å hjelpe Christine hjemsøker han operaen.

18 februar 2008

The Lost World - 1925

Rundt år 1900 legger en ekspedisjon i vei fra London ledet av akademikeren Professor Challenger, en mann full av ville ideer og uten vett til å la være og forsøke å gjennomføre dem. Du skal ikke lete lenge før du ser forbildet til Steven Speilbergs Indiana Jones.

Ekspedisjonen setter kursen for regnskogene i Sør-Amerika på jakt etter et land hvor legenden sier at tiden har stått stille og dinosaurene fortsatt hersker uforstyrret.

Reisefølget består av Professor Summerlee, jegeren lord Roxton samt en ung journalist, Edward Malone. Inne i jungelen får de følge av utvandrede Theo og hans niese Agnes. Utfordringene de støter på og alt de må gjøre for å overleve komemr til å endre dem for alltid.

Steven Spielberg har forresten mye å takke denne filmen for. Etter at han laget Jurrasic Park, som i høy grad handler om dinosaurer, kalte kan oppfølgeren nettopp "The Lost World".

24 august 2007

Napoléon - 1927

Heftige saker dette: Nesten fire timer film fra 1927. Filmen er imidlertid delt inn seks episoder, og hver del kan sees som en film i seg selv. Regissøren Abel Gance forteller historien om Napoléon, som en mann som alltid er på rett sted til rett tid.

Handlingen begynner med en berømt scene med snøballkamp i skolegården. Unge Bonaparte utmerker seg ved å være både taktiker og den fødte leder. I "Napoléon" er handlingen lagt til perioden mellom 1780, da Napoléon som tenåring er på militærskole, og 1796, da han leder den franske hæren i Italia og oppnår sin største militære seier.

I denne filmen eksperimenterte Gance med split-screen, håndholdt kamera, overtoninger, rask klipping, farge-tinting, og bevegelig kamera. Kamera og fotograf ble festet til hester og et kamera ble til og med montert på en giljotin.

Gance sin største oppfinnelse var imidlertid utviklingen av Polyvision, en forgjenger til CinemaScope. I den siste sekvensen der Napoléon invaderer Italia, ble bildene projisert på tre lerret.



Regi og manus Abel Gance
Musikk Arthur Honegger
Medv Albert Dieudonné, Wladimir Roudenko, Gina Manès, Nicolas Koline, Annabella, Antonin Artaud, Pierre Batcheff, Abel Gance, m.fl.

Kilde: Trondheim filmklubbb

26 desember 2006

The Mark of Zorro - 1920

The Mark of Zorro var Douglas Fairbanks første gjennomførte forsøk på en kostymethriller, en sjanger som han senere videreutviklet i en rekke filmer.

Fairbanks spiller selv hovedrollen som Don Diego Vega, til daglig en temmelig komisk karakter med sans for juggel og billige triks. Men straks en fare truer kler han seg i sort og blir helten Zorro.

Se også "Den sorte pirat".

28 oktober 2006

Den sorte pirat - 1926

Douglas Fairbanks var både skuespiller, manusforfatter, regissør og produsent. han ble berømt for sine fartsfylte roller i stumfilmer som «The Mark of Zorro» (1920), «The Three Musketeers» (1921), og «Robin Hood» (1922). Da han skrev manus og spilte hovedrollen i denne filmen - «The Black Pirate» i 1926 - var han med andre ord vel etablert i den amerikanske filmbransjen.

Filmen er den tredje som ble laget med en tidlig Technicolor prosess som ga bilder bestående av to grunnfarger, noe som gir filmen et spesielt visuelt uttrykk.

Kort om handlingen:

Etter at faren er drept av pirater bestemmer filmens hovedperson seg for å infiltrere banden. For å opparbeide en possisjon blant priatene må han delta aktivt i kapringen av et skip. Dette er i seg selv en ganske heftig klatrescene. Situasjonen blir imidlertid komplisert i det han oppdager en ung kvinne ombord som han ønsker å beskytte fra de andre piratene.


Regi: Albert Parker
Manus: Douglas Fairbanks, tilrettelagt av Jack Cunningham
Skuespillere:
Billie Dove .... Princess Isobel
Tempe Pigott .... Duenna
Donald Crisp .... MacTavish
Sam De Grasse .... Pirate Lieutenant
Anders Randolf .... Pirate Captain
Charles Stevens .... Powder man
Charles Belcher .... Chief passenger (Nobleman)
Douglas Fairbanks .... The Black Pirate

24 september 2006

Der Müde Tod - 1921

Der Müde Tod var den filmen som markerte Fritz Langs internasjonale gjennombrudd. Filmen handler om hvordan en ung kvinne får tre forsøk på å redde sin kjærestes liv. Handlingen re lagt til tre ulike kulturer og tidsaldre, tydelig inspirert av D.W. Griffiths Intolerance.

Fortellingen trekker inn en rekke mytologiske figurer kjent fra den tyske romantikken, noe som passer perfekt til Fritz Langs ekspresjonisme.

Nettopp ekspresjonismen var den retningen som ga den tyske kunstfilmen internasjonal oppmerksomhet i perioden rundt 1920. Etter å ha spredd seg via bildekunst, musikk, og arkitektur fikk denne stilretningen sitt definitive gjennombrudd med Robert Wienes film Dr. Caligaris kabinett fra 1919.

Ekspresjonismen kjennetgens av fokus på subjektive opplevelser og tolkninger av omverdenen. Kunstnerne la vekt på å vise følelser, noe som gjerne medførste at man fjernet seg fra en realistisk fortellerform.

Louis Buñuel, kanskje den som tok ekspresjonsimen lengst innen filmen, skal ha sagt at det var gjennom "Der Müde Tod" at han oppdaget filmen.

Regi: Fritz Lang
Foto: Fritz Arno Wagner, Erich Nitzschmann, Hermann Saalfrank
Komponist: Giuseppe Becce
Manus: Thea von Harbou, Fritz Lang
Skuespillere: Lil Dagover, Rudolf Klein-Rogge, Bernhard Götzke, Walter Janssen

07 september 2006

Den siste mann - 1924

NB! Denne filmen er dessverre fjernet fra Google Video.

Der letzte Mann regisert av F.W. Murnau regnes som et av den tyske stumfilmens absolutte høydepunkt. Hovedpersonen arbeider som dørvakt på et hotell, men etter at han blir tatt på fersken mens han tar en liten blund mister han jobben og blir henvist til å vaske hotellets toalett.

Dette betyr også at han må gi avkall på den flotte arbeidsuniformen, og det er kanskje den største nedturen. En overraskende hendelse fører imidlertid til at alt plutselig ser helt anderledes ut.

Manus: Carl Mayer
Foto: Karl Freund
Musikk: Peter Schirmann

Emil Jannings spiller dørvakten.

01 september 2006

En andalusisk hund - 1929

"En andalusisk hund" (Un Chien Andalou) ble en stor suksess da den hadde premiere i Paris i 1929.

Filmen er laget av Luis Buñuel i samarbeid maleren Salvador Dali og blir gjerne betegnet som den første virkelig surrealistiske filmen.

Buñuel og Dali ønsket å sjokkere det borgerlige samfunnet samt at filmen skulle være mangetydig og være fri fra enhver logisk tolkning. Rent fortellerteknisk er imidlertid ikke filmen særlig radikal, men den byr på en absurd sammensetning av hverdagslige ting, noe som gir en opplevelse av uvirkelighet.

En andalusisk hund åbner med en af filmhistoriens berømteste skrækscener: en ung mand, spillet af Buñuel selv, hvæsser en kniv, tjekker dens skarphed, en sky skærer gennem månen, og derpå snitter Buñuel kniven gennem en kvindes øje. Scenen danner indledning på et livsværk, der netop skulle blive rigt på makabre, gådefulde og provokerende scener, og den er blevet udsat for talrige fortolkninger.

Helt bogstaveligt forårsager en kniv gennem et øje en destruktion af vor hidtidige måde at se på, men indgrebet er samtidig så radikalt, at det jo ødelægger muligheden for, at patienten overhovedet kan komme til at se igen. Røber scenen mon en tidlig fornemmelse for avantgardekunstnerens dilemma? Kampen mod et traditionelt syn på tingene kan føres med en sådan aggressivitet, at kunstneren enten taber sit publikum eller efterlader det lammet i mørket ude af stand til at etablere et nyt syn på verden.
(Ref.)

Luis Buñuel er surrealismens representant i filmhistorien, men arbeidet hans er mye mer enn avansert filmkunst.

Med "Borgerskapets diskrete sjarm" vant Buñuel Oscar for beste fremmedspråklige film i 1972.

15 august 2006

Rien que les heures - 1926

"Rien que les heures" ble laget av brasilianeren Alberto Cavalcanti i 1926. filmen har så vidt jeg vet ikke noen norsk tittel, og siden jeg ikke er særlig stø i fransk blir "Intet annet enn tiden" en oversettelse med forbehold.

Filmens handling viser dagliglivet i Paris, anno 1926, og er Cavalcantis første film.

Filmen har ellers klart slektskap til en annen "byfilm", Walter Ruttmans "Berlin: Die Sinfonie der Großstadt" som kom året etter, men jeg har ikke funnet noe som kan fortelle hvorvidt Ruttman faktisk hadde sett "Rien que les heures".

06 august 2006

Oktober -1927

I anledning tiårs-jubileet for den russiske revolusjon ble Sergei Eisenstein bedt om å lage en film som hyllet hendelsene i 1917. Filmen ble basert på John Reeds bok "Ten Days That Shook The World".

I Oktober tar Eisenstein skrittet fullt ut og eksperimenterer med "intellektuell montasje" og rask klipperytme. Vi må helt frem til dagens musikkvideo-estetikk for å finne eksempler med like kjapp klipping, eller like mange forskjellige tagninger pr minutt.Filmen er også det fremste eksempelet på Eisensteins montasjeteorier.

Intellektuell montasje innebærer at bildene benyttes for å uttrykke abstrakte idéer, et konsept som er kjernen i Eisensteins filmteori. Ideen var at en sammensetning av to bilder skulle føre til at tilskueren kunne tolke seg fram til en mening som ikke var representert i noen av de to opprinnelige bildene. Oktober ble da også ansett for å være starten på framtidens filmkunst, men santidig også kritisert for å være for abstrakt for at vanlige folk kunne forstå den.


Under arbeidet med filmen måtte Eisenstein klippe vekk en rekke revolusjonsledere. I den endelige versjonen sees en sentral person som Trotskij kun i et par scener.

I to artikler fra 1929, "Methods of montage" og "The Filmic Fourth Dimension", utdyper Eisenstein sine teorier og presenterer fem former for montasje: De enkleste, metrisk montasje og rytmisk montasje, illustreres i Panserkrysseren Potemkin. Gjennom metrisk montasje kan filmskaperen lage en grunnrytme. Lengden på hver sekvens er avgjørende og de settes sammen etter et bestemt mønster. Enkle former for metrisk montasje kan være valsetakt (3/4) eller marsjtakt (2/4), og vil gi en pulserende effekt. Mer avanserte former (16/17 eller 22/57) kan ikke oppdages uten at man på forhånd vet hvilket mønster som følges, og slike overkomplekse metriske rytmer lager et følelsesmessig kaos framfor å formidle en bestemt emosjonell tilstand.

I den rytmiske montasjen tas det i tillegg hensyn til innholdet i bildet når delenes faktiske lengde skal bestemmes. Den rytmiske montasjen oppstår altså når det på grunn av bildets kvalitet blir nødvendig å sette seg utover det metriske mønsteret. Skal tempoet økes gjennom metrisk montasje, må de ulike delene forkortes like mye (slik at tempoet øker), mens formelen for sammensettingen beholdes. Med rytmisk montasje kan man oppnå den samme effekten ved at delene forblir like lange, men får et mer plasskrevende innhold.

I Generallinjen er montasjen utviklet enda mer. Her spiller den på alle elementene i bildet, og motsetningene blir flere parallelle og kryssende linjer. Og Eisenstein ville ikke gi seg med dette. Han gikk lenge med planer om å filmatisere Karl Marx' Kapitalen, og etter hans død ble notater til manusutkast publisert. Her har han kommet til det femte og foreløpig siste nivået i sine montasjeteorier: den intellektuelle montasjen, som skulle være i stand til å formidle abstrakte begreper og ideer.

Interessant i vår sammenheng er Eisensteins dialektiske syn på montasjen. Ved hjelp av montasje ville han fange publikum og gjennom konflikter og motsetninger lede deres tanker i en bestemt retning. Dermed får montasjen noe av den samme virkningen som Szondi mente den fikk i Bruckners drama.


Les mer om montasje.

Ser du etter konkrete eksempler på montasje. Sjekk ut disse eksemplene:

Classical Montage Sequence Lev Kuleshov Eisenstein's Methods of Montage

22 juli 2006

Steamboat Bill Jr. - 1928

Buster Keaton ble kjent for sine vanvittige stunts, og det stuntet alle har sett er nettopp fra Steamboat Bill Jr., der Keaton får en husfasade veltende over seg i sluttsekvensen.

Buster Keaton spiller sønn av en elvebåtkaptein og havner midt i en konflikt mellom konkurrerende dampbåteiere. Junior har forelsket seg i konkurrentens datter, og det går dermed ikke så bra når faren skal lære ham å ta vare på seg selv.

Steamboat Bill Jr. er også en historisk viktig film fordi den ble den siste filmen som ble produsert for private midler. Keaton kontrollerte sitt eget produksjonsselskap Productions.Inc, noe som ga ham full kunstnerisk kontroll over sine filmer. Han skrev, regisserte, spilte og gjorde alt slik som han selv ønsket.

Filmen er også filmhistorisk interessant fordi den ble en inspirasjonskilde for Walt Disney under arbeidet med Steamboat Willie, den føste tegnefilmen med lyd, og som ikke minst introduserte Mikke Mus i hovedrollen:

Steamboat Willie is a direct cartoon parody of Steamboat Bill, 20 and both are built upon a common song as a source. It is not just from the invention of synchronized sound in The Jazz Singer that we get Steamboat Willie. It is also from Buster Keaton's invention of Steamboat Bill, Jr., itself inspired by the song "Steamboat Bill," that we get Steamboat Willie, and then from Steamboat Willie, Mickey Mouse. Ref. Lawrence Lessig

Regi: Charles F. Riesner
Skuespillere: Buster Keaton, Ernest Torrence, Marion Byron, Tom Lewis, Tom McGuire, Marlon King, Joe Keaton,
Anbefalt alder: 15 år
Spilletid: 71 minutter
Produksjonsland: USA

19 juli 2006

Panserkrysseren Potemkin - 1925

Panserkrysseren Potemkin har vært en kilde til inspirasjon for utallige filmkunstnere. Trappescenen har blitt kopiert i en rekke filmer. De imponerende tekniske nyskapningene forsterket filmens propagandaeffekt.

Panserkrysseren Potemkin er et eksempel på hvor god propagandafilm faktisk kan bli.

Kort tid etter den russiske revolusjonen, begynte russerne å lage film som illustrerte omveltningenes nødvendighet. Historien i Panserkrysseren Potemkin utspiller seg før revolusjonen, og har som sentralt politisk budskap å rettferdiggjøre den kommunistiske styreformen i 1925.

Eisenstein ble bergtatt av de imponerende trappene opp til monumentet over Odessas grunnlegger, og brukte dem som en metafor for det mislykkede opprøret. Trappescenen utgjør filmens dramatiske høydepunkt, og er en av de mest berømte i filmhistorien: En folkemengde, samlet til støtte for mytteristene, står øverst i trappene og ser utover havnen mot Potemkin. Regjeringssoldater åpner ild bak dem, og de livredde innbyggerne stormer nedover trappene for å unnslippe. Scenen ble filmet fra nærmere 40 kameraposisjoner. Ett av kameraene ble håndtert av en akrobat mens han løp, snublet, falt og rullet nedover trappene. Andre kamera var plassert midt i den enorme mengden av statister som stormet nedover. Opptakene ble klippet sammen til en suggererende sekvens basert på Eisensteins montasjeteori. Bildenes konstruksjon gir en overbevisende effekt, og tvinger seeren til å sympatisere med filmens synspunkter.


Kilde: Bergen filmklubb.

Regi: Sergej Eisenstein, Sovjetunionen, 1925.
Manus: Sergej Eisenstein og Nina Agadzjanova.
Foto: Vladimir Popov og Edvard Tissé.
Musikk: J. Krjukov.
Medv: Aleksandr Antanov, Grigorij Aleksandrov, Vladimir Barskij m.fl.

12 juli 2006

Nosferatu - 1922

Nosferatu er den første filmen basert på Bram Stokers roman "Drakula". Filmen er spilt inn på location og den tyske regissøren Fredrich Wilhelm Murnau brukte både amatører og profesjonelle skuespillere.

Da filmen ble spilt inn i 1922 var romanen "Drakula" fremdeles beskyttet av åndsverksloven. Stokers enke, Florence, hadde rettighetene, men Murnau lagde filmen uten hennes tillatelse. I tilfelle det skulle oppstå juridiske komplikasjoner ble det imidlertid gjort visse endringer: deler av handlingen ble flyttet fra London til Bremen. Sluttscenen ble endret og alle karakterene fikk nye navn. Tittelen ble forandret til Nosferatu, som er et rumensk navn på en spesiell type vampyr som forårsaker impotens. Betegnelsen ble brukt av dr. van Helsing i Stokers roman.

I 1925 fikk Florence Stoker rettens medhold i at alle negativer og kopier måtte ødelegges. Noen kopier ble imidlertid reddet, men disse var dessverre i dårlig stand. Det ble senere funnet en versjon som var både lengre og bedre, og en restaurert film ble lansert.

Regi: Friedrich Wilhelm Murnau
Manus: Henrik Galeen
Foto: Fritz Arno Wagner
Rolleliste: Max Schreck, Gustav Von Wangenheim, Greta Schröder, Ruth Landshoff

Kilde: Bergen Filmklubb

Filmen kan også sees og lastes ned via Arcive.org.

I 1979 laget Werner Herzog en nytolkning av Murnaus stumfilmklassiker med Klaus Kinski og Isabelle Adjani i hovedrollene. Absolutt severdig den også, men den må du nok vente en stund før du kan se gratis :)