25 januar 2009

The Circus - 1928

Med The Circus vant Charles Chaplin sin første Academy Award, i 1929, før denne prisen fikk tilnavnet "Oscar". Han fikk prisen for sin "versatility and genius in writing, acting, directing and producing".

Chaplins figur, The Little Tramp, blir engasjert som klovn av et omreisende sirkus. Han forelsker seg i sirkuseierens datter, som blir dårlig behandlet av sin far. Han må også konkurrere med en rival, en kjekk balansekunstner. Filmen inneholder en rekke stunt, og det sies at det ble gjort rundt 200 tagninger der Chaplin var faktisk inne i et bur med en levende løve.



Filmen inneholder noen av Chaplins mest komiske påfunn, men likevel er dette den eneste filmen fra hans store produksjoner som Chaplin ikke en gang nevner i sin omfattende biografi. Det virker som om dette var en film han foretrakk å glemme.

Årsaken var ikke filmen i seg selv, men er knyttet til bruddet med Chaplins daværende kone, Lita Grey. Grays advokater brukte alle midler for å ødelegge Chaplin karriere ved å forsøke å sverte hans omdømme. Dette medførte at produksjonen av Circus ble forsinket med åtte måneder, mens advokatene forsøkte å få kontroll over studioets eiendeler. Chaplin måtte til og med smugle ut de scenene som allerede var tatt opp, og bringe dem i sikkerhet. Som om ikke dette var nok ble filminnspillingen i tilegg hjemsøkt av en rekke uhell.

På slutten av 1960-tallet vendte Chaplin omsider tilbake til The Circus for å komponere musikk til denne filmen. Han komponerte en egens sang, "Swing Little Girl", som skulle bli sunget over fortekstene. Chaplin synger denne sagen selv, i en alder av 79 år.

23 januar 2009

En annen verden

I amerikansk film har det gjerne handlet om hvorfor. De fleste bøker om å fortelle på film handler om hovedpersonens mål, og de hindringene han eller hun møter på veien.

Man on Wire er med på det siste oppløpet til årets Oscar-nominasjoner. Av femten filmer skal fire nomineres før en vinner kåres. Det som kjennetegner filmene er langt flere spørsmål enn svar, og en gryende erkjennelse av egen sårbarhet og at det finnes en verden der ute.

Errol Morris, den amerikanske dokumentarfilmens mangeårige ledestjerne, har noe nedlatende omtalt den typiske Oscar-vinneren for dokumentar som eksponent for «The Mother Theresa school of filmmaking». Filmene bør helst omhandle et nobelt tema og uttrykke et tydelig budskap.

I Errol Morris' egen film, Standard Operating Procedure, har han, i likhet med James Marsh i Man on Wire, stjålet noen av fiksjonsfilmens klær for å høyne uttrykksnivået.

Blant alle disse veldreide dokumentarene finner vi også Werner Herzogs mer langsomme Encounters at the end of the world. Regissøren har reist til verdens ende, Antarktis, der han introduserer oss for den spesielle mennesketypen som søker seg dit. Han har ingen plan, han spør ikke om hvorfor de er der, vi kan bare spekulere. Til tross for grovkornede videobilder og Herzogs litt brysomme fortellerstemme, er det befriende å se en film som uten videre aksepterer det gåtefulle og vår egen skjøre eksistens.



Morgenbladet