Girl from North Country

Litt på siden dette, men jeg dumpet over et flott klipp fra 1969 der Bob Dylan og Johnny Cash synger duett.

De synger "Girl from North Country", og historien om den sangen skriver seg fra Dylans (Robert Zimmerman) forsøk som biker.

Han skaffet seg en gammel Harley og fikk ei jente til å sitte bakpå. Hun het Echo Star Helstrom og var den første jenta Dylan skrev en sang om.

”Girl of the north country” ble først utgitt i 1962 på ”The freewheelin’ Bob Dylan”, men en nyinnspilling ble gjort i 1969 og kom med med "Nashville Skyline".

Her kan du se Dylan sammen med Johnny Cash fremføre "Girl from North Country
", men først gjør Dylan noen låter på egen hånd.

Girl from North Country

Well, if you're travelin' in the north country fair,
Where the winds hit heavy on the borderline,
Remember me to one who lives there.
She once was a true love of mine.

Well, if you go when the snowflakes storm,
When the rivers freeze and summer ends,
Please see if she's wearing a coat so warm,
To keep her from the howlin' winds.

Please see for me if her hair hangs long,
If it rolls and flows all down her breast.
Please see for me if her hair hangs long,
That's the way I remember her best.

I'm a-wonderin' if she remembers me at all.
Many times I've often prayed
In the darkness of my night,
In the brightness of my day.

So if you're travelin' in the north country fair,
Where the winds hit heavy on the borderline,
Remember me to one who lives there.
She once was a true love of mine.

"Fjellfilmer" med Leni Riefenstahl

Leni Riefenstahl, som senere regisserte filmatiske mesterverk som Olympia og Viljens triumf, var skuespiller i Arnold Fancks fjellfilmer i 1920-årene. Her ser vi noen scener fra "Der heilige Berg" (stumfilm, 1926), "Die weiße Hölle vom Piz Palü" (1929) og til slutt "Stürme über dem Montblanc" (1930).

Leni Riefenstahl regisserte sin første film, "Das Blaue Licht", i 1931 sammen med Bela Balazs.

Riefenstahl debuterte med "Der Heilige Berg", og hun deltok i ytterligere fem av Fancks fjellfilmer. I Der Heilige Berg spiller hun Diotima, en profesjonelldanser som slites mellom de to fjellklatrere. Hun føler seg tiltrukket av den eldre fjellklatreren, men klarer heller ikke å avstå fra å oppmuntre den yngres tilnærmelser.

Det hele ender dermed med en klassisk feide der de to klatrerne utfordrer hverandre til å foreta en farlig klatretur. Begge roter seg bort i fjellet og omkommer før redningsteamet kommer for å redde dem.

Regi: Arnold Fanck
Produksjon: UFA
Foto: Sepp Allgeier, Helmar Lerski, Hans Schneeberger
Manus: Arnold Fanck, Hans Schneeberger
Skuespillere: Leni Riefenstahl, Luis Trenker, Ernst Petersen, Hannes Schneider, Friedrich Schneider

Der Müde Tod - 1921

Der Müde Tod var den filmen som markerte Fritz Langs internasjonale gjennombrudd. Filmen handler om hvordan en ung kvinne får tre forsøk på å redde sin kjærestes liv. Handlingen re lagt til tre ulike kulturer og tidsaldre, tydelig inspirert av D.W. Griffiths Intolerance.

Fortellingen trekker inn en rekke mytologiske figurer kjent fra den tyske romantikken, noe som passer perfekt til Fritz Langs ekspresjonisme.

Nettopp ekspresjonismen var den retningen som ga den tyske kunstfilmen internasjonal oppmerksomhet i perioden rundt 1920. Etter å ha spredd seg via bildekunst, musikk, og arkitektur fikk denne stilretningen sitt definitive gjennombrudd med Robert Wienes film Dr. Caligaris kabinett fra 1919.

Ekspresjonismen kjennetgens av fokus på subjektive opplevelser og tolkninger av omverdenen. Kunstnerne la vekt på å vise følelser, noe som gjerne medførste at man fjernet seg fra en realistisk fortellerform.

Louis Buñuel, kanskje den som tok ekspresjonsimen lengst innen filmen, skal ha sagt at det var gjennom "Der Müde Tod" at han oppdaget filmen.

Regi: Fritz Lang
Foto: Fritz Arno Wagner, Erich Nitzschmann, Hermann Saalfrank
Komponist: Giuseppe Becce
Manus: Thea von Harbou, Fritz Lang
Skuespillere: Lil Dagover, Rudolf Klein-Rogge, Bernhard Götzke, Walter Janssen

Ivan den grusomme

Med Alexandr Nevskij (1938) hadde Sergej Eisenstein vist at han til tross for sine formeksperimenterende også kunne lage filmer for store filmpublikummet. Dette medførte at Eisenstein fikk Stalins tillit, og han gikk i gang med å forberede en trilogi om Ivan den grusomme.

Filmene om Ivan den grusomme var langt på vei et bestilningsverk som skulle brukes for å rettferdiggjøre Stalins eneveldige og brutale styre. Patriotiske følelser skulle styrkes i kampen mot Hitler.

Stalin tok imidlertid ingen sjanser, og sørget for overvåkning under innspillingene. Dermed måtte Eienstein fremstille Ivan som en positiv skikkelse, ikke en grusom tyrann. Eisenstein endte dermed med å motta Stalinprisen for Ivan den grusomme- del I.

Under feiringen av den første filmen fikk Eisenstein hjerteattakk og da han skjønte at han likevel ikke hadde lenge igjen våget han å trosse Stalins oppfatning av Ivan i del II. Her fremstilles Ivan som en paranoid massemorder, en parallell til Stalin selv.

Del 2 ble dermed aldri vist så lenge Stalin levde. Den ble forkastet av partiet på «ideologisk og estetisk grunnlag». Den siste filemen i trilogien ble det naturlig nok ikke noe av.

Regi: Sergej M.Eisenstein
Produsent: Sergej M. Eisenstein
Foto: Andrej Moskvin
Komponist: Sergej Prokofjev
Manus: Sergej M. Eisenstein
Skuespillere: Nikolaj Tsjerkasov, Ludmila Tselikovskaja, Serafima Birman

Intolerance - 1916

David W. Griffith regnes som en av de mest innflytelsesrike pionérer som la mye grunnlaget for moderne filmspråk. Giffith hadde stor suksess med Birth of a Nation (1915), men han ble kritisert for at filmen hadde rasistiske innslag. Med sin neste film ville Griffith ta for seg intoleransen gjennom tidene, samt skape en forståelse for at menneskets mangel på medmenneskelighet er den vesentlige årsak til krig.

Filmen består av fire deler: En samfunnskritisk gangsterhistorie, persernes erobring av Babylon, Jesu lidelseshistorie og Bartholomeusnatten i Paris i 1572. Ved hjelp av kryss- og parallellklipping lot Griffith de fire episodene belyse og forsterke hverandre.

Intolerance er en viktig film i filmhistorien, det er få filmer som i ettertid er tillagt større betydning for filmkunstens utvikling. Den påvirket en hel generasjon unge filmskapere, som Segej Eisenstein, Vsevolod Pudovkin, Carl Th. Dreyer, John Ford og Erich von Stroheim.

Regi og manus David W. Griffith
Foto Billy Bitzer og Karl Brown
Musikk Joseph Carl Breil og David W. Griffith
Skuespillere Lillian Gish, Mae Marsh, Robert Harron, Erich von Stroheim, Tod Browning

Trondheim filmklubb

Olympia - 1936

Forut for, og under De olympiske lekene i Berlin i 1936 jobet den tyske propagandamaskinen under høytrykk. Oppgaven med å dokumentere dette storslåtte idrettsarrangementet ble gitt til Leni Riefenstahl, som med filmen Viljens triumf hadde vist at hun var den rette til å lage en slik film.

Olympia var den første dokumentarfilmen om de olympiske leker og introduserte en rekke filmteknikker som senere ble standard i filming av sport.

Filmens første del, Fest der Völker, åpner på det greske Akropolis og viser Zevs tempel i Olympia. Det trekkes klare paralleller mellom de antikken og det tredje riket. Filmens andre del, Fest der Schönheit, er en hyllest til atletene. Filmen gjør utstrakt bruk av sakte film, nærbilder og repetisjoner.

Leni Riefenstahls Olympia blir gjerne regnet som en av nazistenes propagandafilmer, men selv hevdet hun at filmen ikke var politisk motivert.

Hitler var den første til å utnytte verdenseterens propagandapotensial. Senere olympiader har utnyttet dette i mye større grad og det er naturlig å trekke fram Åpningssermonien på Lillehammer (se egen omtale). Den norske selvforherligelsen i denne koreografien hadde garantert blitt møtt med avsky av ettertiden dersom Norge tre år senere hadde startet en blodig krig mot resten av verden. (Bergen Filmklubb)

Riefenstahl selv var allerede dengang tydelig opptatt av å understreke at filmen ikke skulle ses i noen politisk kontekst, men kun evalueres ut fra estetiske kriterier. Et sentralt spørsmål blir dermed: Er det noen motsetning mellom dette standpunktet og den nasjonalsosialistiske ideologien, eller kan de forenes? Kan estetikk være politikk? Hypotesen om at vurderingene av filmen ville ha en viss sammenheng med de enkelte avisers politiske ståsted, viste seg å være riktig, med enkelte nyanser.
/../
Det går en linje mellom avisenes utenrikspolitiske dekning og tilnærmingsmåte til filmen. Arbeiderbladet utgjør det tydeligste eksempelet. Avisen tolker Olympiafilmen inn i en (nesten overtydelig) politisk kontekst, og konsentrerer oppmerksomheten helt om dette. Dagbladet og Tidens Tegn anerkjenner verket som en stor sportsfilm. Morgenbladet uttaler at filmens vesentlige del, idretten, er fullkommen, mens den psevdo-antikke åpningssekvensen er pompøs og sentimentalt føleri, i pakt med tysk tradisjon. Avisen utdyper ikke ytterligere. Forøvrig er inntrykket meget positivt. Et hjertesukk fra Aftenposten antyder et håp om at idretten, slik den er formidlet av filmen, kan bidra til fred og samhørighet mellom nasjonene. En interessant nyanse: Avisens kvinnelige kommentator - den eneste av de undersøkte reporterne/anmelderne - har en vaktsom undertone, og stiller spørsmålet om hvordan den nasjonalsosialistiske ideologien mon ville da seg ut i en mindre attråverdig persons tolkning (enn Riefenstahl). (Estetikk som politikk: Leni Riefenstahl i Norge)

Les mer:

• Den skjønneste Hitler hadde sett
• Leni's Body Beautiful

7 Days in September

Mer enn enn tredve filmskapere har bidratt med materialet til dokumentaren som Steven Rosenbaum har laget om hendelsene den 11. september 2001.

Filmen viser en uke i New York fra den 11.9 til den 18.9 for fem år siden.

Ifølge Rosenbaum er det "no single message or point of view. I hope that's right. It isn't meant to be an answer, but rather a sounding board that may help people to ask deeply personal questions".

Mer om filmen.

The CameraPlanet Archive is the largest collection of footage and interviews from 9/11 and the weeks thereafter. The 460 hour collection reflects the images and voices of more than 70 individual observers, and has been indexed and archived with an eye to future generations.

Den siste mann - 1924

NB! Denne filmen er dessverre fjernet fra Google Video.

Der letzte Mann regisert av F.W. Murnau regnes som et av den tyske stumfilmens absolutte høydepunkt. Hovedpersonen arbeider som dørvakt på et hotell, men etter at han blir tatt på fersken mens han tar en liten blund mister han jobben og blir henvist til å vaske hotellets toalett.

Dette betyr også at han må gi avkall på den flotte arbeidsuniformen, og det er kanskje den største nedturen. En overraskende hendelse fører imidlertid til at alt plutselig ser helt anderledes ut.

Manus: Carl Mayer
Foto: Karl Freund
Musikk: Peter Schirmann

Emil Jannings spiller dørvakten.

Den tredje mann - 1949

Betegnelsen "klassiker" er noe slitt, men når det gjelder "The Third Man" er det ikke noe annet som duger: Dette er en av filmhistoriens absolutte høydare.

Manus er basert på en roman av Graham Greene, og handlingen er lagt til Wien like etter andre verdenskrig. En amerikansk forfatter (Holly Martins, spilt av Joseph Cotten) kommer til byen for å besøke en gammel venn (Harry Lime, spilt av Orson Welles). Lime er imidlertid død under mystiske omstendigheter og Martin kommer i kontakt med mange personer som etterhvert avslører en særdeles lite hyggelig historie.

Lime har vært involvert i tyveri og illegalt salg av dårlig penicillin, noe som har resultert i mange menneskers død. Martins forelsker seg i Limes kjæreste (spilt av Alida Valli), og blir etterhvert tett involvert i jakten på "den tredje mann".

Filmen innholder en lang rekke flotte scener, som Martins møte med Lime i pariserhjulet, samt forfølgelsesscenene i Wiens kloakker. Regissøren Carol Reed bruker ingen påklistrede effekter, kun kameravinkler, lyssetting og lyden av plaskende vann og ekko fra løpende føtter. Robert Krasker fikk da også Oscar for beste fotografi.

Soundtracket: Anton Karas spiller suggererende bousouki, variasjoner over det samme temaet hele tiden - i seg selv en klassiker, som sluttscenen.

Regi: Carol Reed
Foto: Oswald Hafenrichter
Komponist: Anton Karas
Manus: Graham Greene
Skuespillere: Joseph Cotten, Trevor Howard, Alida Valli, Orson Welles, Bernard Lee, Wilfrid Hyde-White, Ernst Deut

Half-Wright - 2006

Litt på siden av det jeg vanligvis poster her, men dette er intet mindre enn en fantastisk crossover: en visualisering av Frank Lloyd Wrights Fallingwater bygd for familen Kaufmann i 1939. Det er laget en rekke lignenede visualiseringer opp gjennom årene, men det som er spesielt spennende med denne er at den bruker dataspillet HalfLife til selve rendringen, noe som er et eksempel på hvilke muligheter som åpner seg for dagens "filmskapere".

HalfLife er et av verdens mest spilte dataspill, ikke minst når man renger med Counter Strike. Spillet er laget av det amerikanske selskapet Valve og solgt i millioner kopier siden første versjon ble lansert i 1998. Med HalfLife 2, som kom i 2004, lanserte Valve spillmotoren Source som er benyttet for å rendre denne videoen. Det gir noe av den beste rendringen som spillverdenen kan tilby, hvilket ikke sier så rent lite.

Det finnes også en video med høyere oppløsning, men video yter ikke denne modellen full rettferdighet. Fullt utbytte får du først når du beveger deg rundt i modellen på egenhånd, fortrinnsvis med et rimelig fett skjermkort. Modellen kan lastes ned via denne siden.

En andalusisk hund - 1929

"En andalusisk hund" (Un Chien Andalou) ble en stor suksess da den hadde premiere i Paris i 1929.

Filmen er laget av Luis Buñuel i samarbeid maleren Salvador Dali og blir gjerne betegnet som den første virkelig surrealistiske filmen.

Buñuel og Dali ønsket å sjokkere det borgerlige samfunnet samt at filmen skulle være mangetydig og være fri fra enhver logisk tolkning. Rent fortellerteknisk er imidlertid ikke filmen særlig radikal, men den byr på en absurd sammensetning av hverdagslige ting, noe som gir en opplevelse av uvirkelighet.

En andalusisk hund åbner med en af filmhistoriens berømteste skrækscener: en ung mand, spillet af Buñuel selv, hvæsser en kniv, tjekker dens skarphed, en sky skærer gennem månen, og derpå snitter Buñuel kniven gennem en kvindes øje. Scenen danner indledning på et livsværk, der netop skulle blive rigt på makabre, gådefulde og provokerende scener, og den er blevet udsat for talrige fortolkninger.

Helt bogstaveligt forårsager en kniv gennem et øje en destruktion af vor hidtidige måde at se på, men indgrebet er samtidig så radikalt, at det jo ødelægger muligheden for, at patienten overhovedet kan komme til at se igen. Røber scenen mon en tidlig fornemmelse for avantgardekunstnerens dilemma? Kampen mod et traditionelt syn på tingene kan føres med en sådan aggressivitet, at kunstneren enten taber sit publikum eller efterlader det lammet i mørket ude af stand til at etablere et nyt syn på verden. (Ref.)

Luis Buñuel er surrealismens representant i filmhistorien, men arbeidet hans er mye mer enn avansert filmkunst.

Med "Borgerskapets diskrete sjarm" vant Buñuel Oscar for beste fremmedspråklige film i 1972.