19 september 2006

Olympia - 1936

Forut for, og under De olympiske lekene i Berlin i 1936 jobet den tyske propagandamaskinen under høytrykk. Oppgaven med å dokumentere dette storslåtte idrettsarrangementet ble gitt til Leni Riefenstahl, som med filmen Viljens triumf hadde vist at hun var den rette til å lage en slik film.

Olympia var den første dokumentarfilmen om de olympiske leker og introduserte en rekke filmteknikker som senere ble standard i filming av sport.

Filmens første del, Fest der Völker, åpner på det greske Akropolis og viser Zevs tempel i Olympia. Det trekkes klare paralleller mellom de antikken og det tredje riket. Filmens andre del, Fest der Schönheit, er en hyllest til atletene. Filmen gjør utstrakt bruk av sakte film, nærbilder og repetisjoner.

Leni Riefenstahls Olympia blir gjerne regnet som en av nazistenes propagandafilmer, men selv hevdet hun at filmen ikke var politisk motivert.

Hitler var den første til å utnytte verdenseterens propagandapotensial. Senere olympiader har utnyttet dette i mye større grad og det er naturlig å trekke fram Åpningssermonien på Lillehammer (se egen omtale). Den norske selvforherligelsen i denne koreografien hadde garantert blitt møtt med avsky av ettertiden dersom Norge tre år senere hadde startet en blodig krig mot resten av verden. (Bergen Filmklubb)

Riefenstahl selv var allerede dengang tydelig opptatt av å understreke at filmen ikke skulle ses i noen politisk kontekst, men kun evalueres ut fra estetiske kriterier. Et sentralt spørsmål blir dermed: Er det noen motsetning mellom dette standpunktet og den nasjonalsosialistiske ideologien, eller kan de forenes? Kan estetikk være politikk? Hypotesen om at vurderingene av filmen ville ha en viss sammenheng med de enkelte avisers politiske ståsted, viste seg å være riktig, med enkelte nyanser.
/../
Det går en linje mellom avisenes utenrikspolitiske dekning og tilnærmingsmåte til filmen. Arbeiderbladet utgjør det tydeligste eksempelet. Avisen tolker Olympiafilmen inn i en (nesten overtydelig) politisk kontekst, og konsentrerer oppmerksomheten helt om dette. Dagbladet og Tidens Tegn anerkjenner verket som en stor sportsfilm. Morgenbladet uttaler at filmens vesentlige del, idretten, er fullkommen, mens den psevdo-antikke åpningssekvensen er pompøs og sentimentalt føleri, i pakt med tysk tradisjon. Avisen utdyper ikke ytterligere. Forøvrig er inntrykket meget positivt. Et hjertesukk fra Aftenposten antyder et håp om at idretten, slik den er formidlet av filmen, kan bidra til fred og samhørighet mellom nasjonene. En interessant nyanse: Avisens kvinnelige kommentator - den eneste av de undersøkte reporterne/anmelderne - har en vaktsom undertone, og stiller spørsmålet om hvordan den nasjonalsosialistiske ideologien mon ville da seg ut i en mindre attråverdig persons tolkning (enn Riefenstahl).
(Estetikk som politikk: Leni Riefenstahl i Norge)

Les mer:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar