The Battle of Midway - 1942

Denne filmen av John Ford dokumenterer slaget mellom japanske og amerikanske sjøstridskrefter ved Midwayøyene i Stillehavet. Slaget varte fra 5. til 7. juni 1942. Dette slaget regnes for å være et av de viktigste under andre verdenskrig.

Filmen må vel langt på vei karakteriseres som propaganda, men den fikk likevel Oscar for beste dokumentarfilm i 1943.


Angrepet på Midway var et ledd i de japanske planene om å eliminere USA som en strategisk makt i Stillehavet. Slik kunne Japan få frie hender til å etablere kontroll over Asia.

Les mer om slaget i Wikipedia.

Scarlet Street - 1945

Scarlet Street er en av filmene som Fritz Lang laget etter at han flyktet fra Tyskland til USA. I filmen møter vi en middelaldrende mann som lever i et trøstesløst ekteskap. Da han en kveld redder en ung kvinne som er i ferd med å bli banket av en tilsynelatende brutal kjæreste byr sjansen seg til å oppleve noe annet.

Etter å ha reddet henne tar han henne med på café og skryter av at er en berømt kunstner som tjener mange penger på sine malerier. Straks kvinnen aner at det er penger å hente tar det ikke lang tid før hun setter alt inn på å utnytte den godtroende mannen. Dette utvikler seg og forhold får fatale følger.

Filmen er basert på skuespillet "La Chienne" av Georges de la Fourcharliere og er et eksempel på Film Noir sjangeren.

Produsent: Walter Wanger
Regissør: Fritz Lang
Manus: Dudley Nichols

Roller: Edward G. Robinson, Joan Bennett, Dan Duryea, Rosalind Ivan

Filmen kan også lastes ned herfra, i ulike formater.

The Unchanging Sea - 1910

Da D.W. Griffith laget "The Unchanging Sea" var det med inspirasjon fra diktet "The Three Fishers" av Charles Kingsley.

Historien foregår i en fiskerlandsby hvor livet til et ungt par forandres dramatisk av en ulykke. Mannen mister hukommelsen etter å ha holdt på å drukne. Dette skjer like før paret får en datter, og vi ser hvordan jenta vokser opp.
Mange år senere er familen en tur til sjøen, og omgivelsene fører til en reaksjon der faren får igjen hukommelsen.

Charles Kingsleys dikt, "The Three Fishers":

Three fishers went sailing away to the west,
Away to the west as the sun went down;
Each thought on the woman who loved him the best,
And the children stood watching them out of the town;
For men must work, and women must weep,
And there's little to earn, and many to keep,
Though the harbour bar be moaning.

Three wives sat up in the lighthouse tower,
And they trimmed the lamps as the sun went down,
And the night-rack came rolling up ragged and brown.
But men must work , and women must weep,
Though the storms be sudden, and waters deep,
And the harbour bar be moaning.

Three corpases lay out on the shining sands
In the morning gleam as the tide went down,
And the women are weeping and wringing their hands
For those who will never come home to the town;
For men must work, and women must weep,
And the soooner it's over, the sooner to sleep;
And good-bye to the bar and its moaning.


Rollene:
Arthur V. Johnson [fiskeren], Linda Arvidson [konen], Gladys Egan [datteren som liten], Mary Pickford [datteren som voksen], Charles West [datterens kjæreste]

Mer om filmen.

The Hearts of Age - 1934

Orson Welles er vel noe av det nærmeste vi kommer et geni innen filmkunsten. Han var bare 26 år gammel da han "debuterte" med Citizen Kane i 1941 - filmen som mange fremdeles karakteriserer som verdens beste film.

Da Citizen Kane ble lansert fortalte ikke Welles at han faktisk hadde laget film tidligere. Denne filmen -The Hearts of Age - må riktignok regnes som et ekseperiment som Welles laget som 19-åring sammen med William Vance. Den må sies å være influert av en dose surrealisme, og er først og fremst interessant sett i lys av det Welles gjorde i årene etterpå.

Orson Welles spiller selv "Døden" mens Virginia Nicholson, som ble hans første kone, spiller den gamle damen.

Orson Welles kan ikke ha vært noen enkelt fyr å ha med å gjøre. Han var egensrådig og likte å provosere. Selv om han hadde et uomstridt talent for alt som handlet om å fortelle gikk han ikke godt sammen med den tradisjonelle filmindustrien. Welles jobbet da også mesteparten av livet som independent-regissør, lenge før noen hadde kommet på det begrepet.

Han oppsummerte selv sin karriere på denne måten:
"Jeg tror jeg gjorde en feil ved å bli ved filmen, men det er en feil jeg ikke kan angre på, for det er som å si at jeg ikke skulle blitt hos min kone, men jeg gjorde det fordi jeg elsker henne. Jeg hadde hatt mer suksess hvis jeg straks hadde sluttet med film, og heller blitt ved teateret, eller begynt med politikk, skrevet - hva som helst. Jeg har kastet bort det meste av livet på å lete etter penger og arbeide med dette uhyre kostbare instrumentet som film er. Det var omtrent 2 % filmskaping og 98 % fanteri. Ingen måte å leve et liv på."

Kilde: BFK

Mer om Orson Welles i Wikipedia (engelsk)

Let There Be Light -1946

Let There Be Light var den siste av tre dokumentarfilmer som John Huston laget mens han jobbet for det amerikanske forsvaret. Huston gikk inn i forsvaret i 1942, året etter at han hadde en kjempesuksess med The Maltese Falcon.

Huston tilbrakte tre måneder ved Mason General Hospital i New York hvor de dokumenterte et behandlingsprogram for krigsveteraner med ulike psykiske problemer.

Let There Be Light er en gjennomprodusert film, der få ting er overlatt til tilfeldighetene. Produksjonen minner i det hele tatt lite om det vi forbinder med en dokumentar. Likevel regnes filmen blant de beste beretningene som krigens psykiske ettervirkninger.

Filmen ble det også for kontroversiell for det amerikanske forsvaret som var redde for at den ville ha negative konsekvenser for rekrutteringen. Filmen ble lagt vekk i mer enn tredve år før den endelig ble frigitt for offentlig visning.

Om følgende er sant vet jeg ikke, men det sies at etter en visning i Pentagon utbrøt en general: "He made an anti-war film", hvilket Huston besvarte: "If I ever make a pro-war film, take me out and shoot me."

Dragrace på 1950-tallet

Ikke lek gaterace, kom deg på bane! er moralen i "Roadrunners". Dermed er det først og fremst billøp under kontrollerte forhold som denne filmen handler om.

Southern California Timing Association ble opprettet i 1938 og arrangerer fremdeles billøp og forsøk på å sette nye hastighetsrekorder på de inntørkede saltsjøene i USA.

Denne filmen er fra et slikt arrangement i 1952. Dette er med andre ord snadder for de med sans for gamle amerikanske biler.

Magasinet Hot Rod sørget for å dokumentere billøpene, også på film. Denne innretningen på en gammel T-Ford ble brukt for å kunne filme bilene i fart.

Fire kortfilmer av Charlie Chaplin

Her er fire Chaplin-filmer fra 1917 satt sammen: The Immigrant, The Adventurer, The Cure, og Easy Street. Opprinnelig er dette rene stumfilmer, lydpålegg er gjort i ettertid.

Filmene er fra tiden da Chaplin utviklet sin rollefigur "The Little Tramp", den lille mannen med hatten som gjorde Chaplin til et ikon.


I The Immigrant spiller Chaplin en mann som beskyldes for tyveri på båten på vei over Atlanteren. Han må dermed hanskes med en rekke problemer i det han kommer til USA for første gang.
Immigranten regnes blant de viktigste av Chaplins filmer, i den grad det er mulig å rangere dem. I denne filmen spiller Edna Purviance som spilte den kvinnelige hovedrollen i mange av Chaplins filmer.

I The Adventurer spiller Chaplin en rømt fange som redder en ung kvinne (Edna Purviance) fra å drukne, men frieren hennes (Eric Campbell) gjør det han kan for at Chaplin skal bli fanget igjen.

I The Cure er Chaplin en fyllik som forsøker et opphold på et kurbad.

Easy Street foregår visstnok i et miljø med klare referanser til Chaplins egen barndom. I filmen klarer ikke politiet å opprettholde lov og orden, noe som på ulikt vis ender opp med å bli Chaplins oppgave.

Rien que les heures - 1926

"Rien que les heures" ble laget av brasilianeren Alberto Cavalcanti i 1926. filmen har så vidt jeg vet ikke noen norsk tittel, og siden jeg ikke er særlig stø i fransk blir "Intet annet enn tiden" en oversettelse med forbehold.

Filmens handling viser dagliglivet i Paris, anno 1926, og er Cavalcantis første film.

Filmen har ellers klart slektskap til en annen "byfilm", Walter Ruttmans "Berlin: Die Sinfonie der Großstadt" som kom året etter, men jeg har ikke funnet noe som kan fortelle hvorvidt Ruttman faktisk hadde sett "Rien que les heures".

Nanook of the north

"Nanook of the north" er blant de dokumentarfilmene du må ha sett dersom du skal mene noe om filmens historie. Robert Flaherty laget filmen om Inuit-folket i 1922 og filmen har vært en viktig inspirasjonskilde for en rekke filmskapere.

Filmen viser Nanook og hans lille familie i kampen for å overleve i den barske naturen, men ikke alle kaller den dokumentaristisk. Flaherty bodde og arbeidet med eskimoene i flere år og han kjente derfor godt til hvordan de faktisk levde. Alikevel tok han på ingen måte sikte på å gjengi virkeligheten på en objektiv måte. I stedet dyrket han mytene om eskimoene som et fokeslag som kun lever på tradisjonelt vis, uten at det nødvendigvis var tilfelle.

De fleste scenene er arrangert, ofte etter Nanooks egne forslag om hva som burde være med i filmen. Et ekesempel er at de bygget en igloo der halve veggen var borte. På den måten kunne Flaherty filme familiens daglige gjøremål. Dette var et vellykket fortellergrep som gjorde sitt at denne filmen representerer dokumentarfilmens kommersielle gjennombrudd, det til tross for at Flaherty hadde store problemer med å få filmen distribuert.

Filmingen begynte allerede i 1913, men den første redigeringen endte katastrofalt. Opptakene var gjort på datidens nitratfilm som var svært brennbar og i en ulykke brant over 10 000 meter med negativfilm. Nå hadde imidlertid Flahrety en klar ide om hvordan han skulle bygge opp filmen og han klarte å overtale et pelskompani i Toronto til å finansiere en ny ekspedisjon. Med finansene i orden hadde Flahrety anledning til å ta med seg mer utstyr for opptak, lyssetting og fremkalling.

Dokumentarfilmskapere som mener at film skal fortelle en mest mulig sannferdig historie tar gjerne avstand fra Flahertys idealisering av virkeligheten. Disse tradisjonen knyttes gjerne til "direct cinema" i USA og "cinema veritè" i Frankrike, begge tradisjonene oppsto tidlig på 60-tallet da lette 16 mm. kameraer gjorde det mulig å filme over alt med synkronisert lyd. Filmskaperne gjorde det til et hovedpoeng at de ikke skulle skjule at de var til stede i de situasjonene hvor filmingen pågår.

Kilde: BIFF

Regi: Robert Flaherty
Produsent: Robert Flaherty
Foto: Robert Flaherty
Komponist: Rudolph Schram
Manus: Robert Flaherty

Duck and Cover - 1951

Duck and Cover er en amerikansk informasjonsfilm fra den kalde krigens dager. Filmen ble laget for å vise barn og unge hva de skulle gjøre dersom USA ble angrepet med atomvåpen. Sett i ettertid er filmen fullstendig parodisk.

Materiale fra denne filmen ble senere brukt i kult-filmen "Atomic Cafe", en kompilasjonsfilm laget i 1982.

Her er en omklippet versjon:

Mer om filmen i Wikipedia (engelsk), samt om Atomic Cafe.

Verdens første komedie - 1896

Det som kan kalles verdens første komedie på film (L'Arroseur Arrose) ble tatt opp av Lumière-brødrene i 1896, året etter at de hadde vist sin første film i Paris.

Historien er kort og ukomplisert: en gartner er i ferd med å vanne blomster i det en ung gutt ser sitt snitt til å stoppe vannet ved å stå på slangen. Når gartneren bøyer seg ned for å undersøke saken letter gutten på foten.

En annen Lumière-film fra samme år viser mer vinterlige aktiviteter.

Arbeiderne forlater fabrikken - 1895

Franskmennene Auguste og Louis Lumière laget et system for visning av film i 1895. "Kinematografen" var basert på et system der filmen føres over valser med små tenner som tar tak i perforeringshull i filmen, og trekker den fram til porten mellom projektorlampen og linsen.

Året etter forbedret tyskeren Oskar Messter konstruksjonen med det såkalte Malteserkorset som er koblet til et rykkhjul. Dette trekker ett og ett bilde fram til porten, noe som skjer 24 ganger i sekundet. Kinofilmen slik vi kjenner den i dag var dermed født.

Denne filmen er tatt utenfor Lumiere-familiens fabrikk (de produserte fotografiske plater) i det et skift forlater jobben.

Lumiere-brødrene hadde sin første visning den 28. desember 1895, men en måned tidligere hadde brødrene Sklandanowsky en visning med det de kalte et "bioskop" i Berlin. I ettertid har imidlertid kinematograffremvisningen til brødrene Lumiere blitt stående som den første i verden. Nyvinningen spredte seg imidlertid fort, noen måneder senere var det åpnet kinoer i London, Brussel, og New York.

Ikke vet jeg hvilken av disse filmene som ble vist på den første visningen. Denne filmen av toget som kommer inn på stasjonen er også fra 1895 og opptakene er gjort av Lumiere- brødrene.

Historien vil ha det til at tilskuerne ble skremt av toget som kom imot dem på lerretet. Levende bilder som var såpass naturtro var noe man ikke hadde sett før.

På denne tiden var det mange forskjellige tekniske løsninger, noe du får et inntrykk av her.

Les mer om film i Wikipedia.

Sirkel - Gratis spillefilm

Sirkel er en spillefilm produsert i Bergen (2004/2005). Filmen ble ferdig like før Bergen Internasjonale Filmfestval hvor den fikk plass i programmet. Filmen fikk med seg to priser under festivalen, Publikumsprisen og Ungt talent-prisen.

Produsenten Yesbox Productions har nå lagt ut filmen for gratis nedlasting slik at flest mulig kan få med seg resultatet. Dette med et håp om at den er underholdende for et større publikum.

Høsten 2004 gikk noen dedikerte mennesker sammen for å lage film, da en nullbudsjetts spillefilm. Alle som har bidratt i denne produksjonen har gjort dette på ren godvilje og entusiasme. 1800 kr har gått med til produksjonen, da som lunsjutgifter til orkesteret som spilte inn filmmusikken.

Les alt om filmen i Filmdagboken.

Sirkel - Gratis spillefilm

The Man Who Knew Too Much - 1934

Dette er den første versjonen av "The Man Who Knew To Much", laget i England. Hitchcok gjorde selv en nyinnspilling i 1956, i USA med James Stewart i hovedrollen.

Hitchcock hadde laget en rekke temmelig dårlige filmer tidlig på 30-tallet, men med denne filmen tok han skrittet opp i regissørenes førstedivisjon.

Handlingen begynner med at en hemmelig agent myrdes i Sveits. Før han dør forteller han om et planlagt drap til et britisk ektepar på ferie. Datteren deres blir kidnappet, men morderne mislykkes og en dramatisk kamp avslutter det hele.

I en av de sentrale rollene finner vi Peter Lorre, skuespilleren som gjorde en av sine største prestasjoner i M, regissert av Fritz Lang (som du også kan se via Filmarkivet). Lorre, som var en av Europas mest kjente skuespillere, hadde nettopp flyktet fra Tyskland og kunne ikke engelsk da filmen ble spilt inn. Han var imidlertid en fremragende skuespiller og lærte seg replikkene uten å skjønne hva de betydde, noe som riktignok medfører en litt spesiell rolletolkning.

Regi: Alfred Hitchcock
Skuespillere: Leslie Banks, Edna Best, Peter Lorre, Nova Pilbeam, Frank Vosper, Hugh Wakefield, Pierre Fresnay
Produksjonsland: Storbritannia
År: 1934

Oktober -1927

I anledning tiårs-jubileet for den russiske revolusjon ble Sergei Eisenstein bedt om å lage en film som hyllet hendelsene i 1917. Filmen ble basert på John Reeds bok "Ten Days That Shook The World".

I Oktober tar Eisenstein skrittet fullt ut og eksperimenterer med "intellektuell montasje" og rask klipperytme. Vi må helt frem til dagens musikkvideo-estetikk for å finne eksempler med like kjapp klipping, eller like mange forskjellige tagninger pr minutt.Filmen er også det fremste eksempelet på Eisensteins montasjeteorier.

Intellektuell montasje innebærer at bildene benyttes for å uttrykke abstrakte idéer, et konsept som er kjernen i Eisensteins filmteori. Ideen var at en sammensetning av to bilder skulle føre til at tilskueren kunne tolke seg fram til en mening som ikke var representert i noen av de to opprinnelige bildene. Oktober ble da også ansett for å være starten på framtidens filmkunst, men santidig også kritisert for å være for abstrakt for at vanlige folk kunne forstå den.


Under arbeidet med filmen måtte Eisenstein klippe vekk en rekke revolusjonsledere. I den endelige versjonen sees en sentral person som Trotskij kun i et par scener.

I to artikler fra 1929, "Methods of montage" og "The Filmic Fourth Dimension", utdyper Eisenstein sine teorier og presenterer fem former for montasje: De enkleste, metrisk montasje og rytmisk montasje, illustreres i Panserkrysseren Potemkin. Gjennom metrisk montasje kan filmskaperen lage en grunnrytme. Lengden på hver sekvens er avgjørende og de settes sammen etter et bestemt mønster. Enkle former for metrisk montasje kan være valsetakt (3/4) eller marsjtakt (2/4), og vil gi en pulserende effekt. Mer avanserte former (16/17 eller 22/57) kan ikke oppdages uten at man på forhånd vet hvilket mønster som følges, og slike overkomplekse metriske rytmer lager et følelsesmessig kaos framfor å formidle en bestemt emosjonell tilstand.

I den rytmiske montasjen tas det i tillegg hensyn til innholdet i bildet når delenes faktiske lengde skal bestemmes. Den rytmiske montasjen oppstår altså når det på grunn av bildets kvalitet blir nødvendig å sette seg utover det metriske mønsteret. Skal tempoet økes gjennom metrisk montasje, må de ulike delene forkortes like mye (slik at tempoet øker), mens formelen for sammensettingen beholdes. Med rytmisk montasje kan man oppnå den samme effekten ved at delene forblir like lange, men får et mer plasskrevende innhold.

I Generallinjen er montasjen utviklet enda mer. Her spiller den på alle elementene i bildet, og motsetningene blir flere parallelle og kryssende linjer. Og Eisenstein ville ikke gi seg med dette. Han gikk lenge med planer om å filmatisere Karl Marx' Kapitalen, og etter hans død ble notater til manusutkast publisert. Her har han kommet til det femte og foreløpig siste nivået i sine montasjeteorier: den intellektuelle montasjen, som skulle være i stand til å formidle abstrakte begreper og ideer.

Interessant i vår sammenheng er Eisensteins dialektiske syn på montasjen. Ved hjelp av montasje ville han fange publikum og gjennom konflikter og motsetninger lede deres tanker i en bestemt retning. Dermed får montasjen noe av den samme virkningen som Szondi mente den fikk i Bruckners drama.

Les mer om montasje.

Ser du etter konkrete eksempler på montasje. Sjekk ut disse eksemplene:

Classical Montage Sequence

• Nothing Sacred (Wellman, 1937)

Lev Kuleshov

• Kuleshov Experiment (Lev Kuleshov, circa 1920)
• Creative Geography I: Wonderfalls (Todd Holland, 2004)
• Creative Geography II: Wonderfalls

Eisenstein's Methods of Montage

• Metric
• Rhythmic
• Tonal
• Overtonal
• Intellectual

Modern Times - 1936

Modern Times er laget i 1936 og tar for seg forhold knyttet til 30-tallets økonomiske depresjon. Charlie Chaplin spiller en industriarbeider som sliter med å tilpasse seg samlebåndets krav om punktlighet og disiplin. Chaplins rollefigur får etterhvert flere likhetstrekk med maskinene, men alt kommer i nærheten av bryter sammen.

Etter en tid på nerveklinikk utskrives han. Han plukker opp et varselflagg som faller av en lastebil og blir tatt for å være arbeidernes anfører. Han arresteres og kommer i fengsel, men slipper ut igjen og møter en jente fra slummen. Barnevernet vil overta ansvaret for henne, men snart er de på rømmen sammen.

I slutten av 1920-årene ble talefilmen innført i både USA og Europa. Den innebar store forandringer for filmkunsten, ikke minst for filmkomedien som hadde hatt en gullalder i 1920-årene. Moderne tider fremstår på mange måter som en stumfilm; også Chaplins komiske opptrinn ligger stilistisk nær hans stumfilmer. Men filmen vinger fra enkle løyer til humor som har en alvorlig klangbunn. Den moderne produksjonsmåtens vrangsider og motsetningene i 1930-årenes amerikanske samfunn kommer ofte til uttrykk. Filmen blir med andre ord en samfunnskommentar i tråd med de ironiske innledningsordene: "Moderne tider". En historie om industri (eng. industry som også betyr flid), om selvstendig næringsvirksomhet – menneskehetens korstog i jakten på lykken. Ref: NFI

M - Eine Stadt sucht einen Mörder

M er Fritz Langs første lydfilm hvor en av forrige århundres beste skuespillere, Peter Lorre, spiller barnemorderen Frans Becker.

Becker dreper unge jenter og terroriserer med det en hel by. Handlingen er lagt til Berlin, men er inspirert av en sann historie om seriemorderen som opertert i Düsseldorf på slutten av 1920-tallet.

Politiet bruker alle sine krefter på å fange barnemorderen og gjør dermed livet surt for Berlins øvrige forbrytere. Disse slår seg derfor sammen og bestemmer seg for selv å fange morderen, som dermed ender opp med å være forfulgt av alle.

De filmatikse fortellerteknikkene som benyttes i M har mange fellestrekk med Fritz Lang og Thea von Harbou (Langs kone og manusmedarbeider) tidligere stumfilmer: Die Spinnen (1919-20) via Dr. Mabuse der Spieler (1922) og Spione (1928).

M er en klar kritikk av det tyske samfunnet slik det utviklet seg tidlig på 1930-tallet. Filmen viser likheter mellom politiets og forbryterligaens organiserte jakt på den ensomme morderen og stiller en rekke spørsmål ved hvem som skal ha rett til å dømme i et samfunn og om hver enkelt må stilles ansvarlig for sine handlinger. Filmen viser blant annet en scene hvor folk danner en mobb og angriper en gammel mann fordi han snakker til en liten jente, en tydelig referanse til nazistene som kom til makten med Hitler to år etter at M ble laget. Peter Lorres rollefigur blir på mange måter personifiseringen av jødene: Han får en "M" på skulderen, ikke ulikt hvordan Davidsstjernen ble brukt for å merke de tyske jødene.

Fritz Lang var selv jøde og fikk dermed oppleve nazistenes forfølgelse, noe som til slutt medførte at han flyktet til USA i 1934. Utviklingen strakte seg imidlertid over mange år, og til tross for at Lang kritiserte nazismen flere ganger ble han kontaktet av Hitlers propaganda-minister Joseph Goebbles med spørsmål om å lage filmer for nazistene. Bakgrunnen skal ha vært at Adolf Hitler likte "Metropolis".

En liten kuriositet: Melodien som Becker plystrer er begynnelsen på Dovregubbens Hall av Edvard Grieg, dubbet av Fritz Lang selv.

M kan lastes ned fra Archive.org.

Regi: Fritz Lang
Manus: Thea von Harbou
Produsent: Seymor Nebenzal
Foto: Fritz Arno Wagner
Komponist: Adolf Jansen, Edvard Grieg
Skuespillere: Peter Lorre, Otto Wernicke, Gustav Gründgens, Theodore Loos, Ellen Widmann, George John
År: 1931

• Filmlisten.no
• Z
• DVD-arkivet