Aladdin and The Wonderful Lamp (1934) er tegnet av Ub Iwerks (Ubbe Evert Iwwerks), mannen som mange krediterer for å ha skapt Mikke Mus mens han jobbet sammen med Walt Disney.
Filmen om Aladdin er glimrende animasjon, men den har langt på vei forsvunnet i glemselen, noe man ikke kan si om Mikke. Kanskje fordi Iwerks nok var bedre til å tegne enn til å drive sitt eget filmstudio.
Samarbeidet mellom Iwerks og Disney begynte for alvor i 1924 da Disney ga Iwerks oppgaven med å skape en ny figur: Resultatet ble «Oswald the Lucky Rabbit».
Det ble laget et tjuetalls filmer med Oswald, men etter krangel om rettighetene gikk Diney og Iwerks i gang med å lage en ny figur. Dermed oppsto «Mickey Mouse» i 1928.
En av filmene med Mikke i hovedrollen var "Steamboat Willie" - basert på samme fortelling som Buster Keatons "Steamboat Bill" fra samme år. Dette var ikke den første tegnefilmen med Mikke, men den første som ble distribuert, og filmen regnes dermed som den første Mikke Mus-tegnefilmen. Filmen var også en av de tidligste lydfilmene.
De lærde strides imidlertid om hvordan Mikke faktisk ble til. I biografien om Ub Iwerks - "The Hand Behind the Mouse" - presenteres denne versjonen:
"Ub sought inspiration anywhere he could find it. He rifled through stacks of magazines. He looked in Life and Judge. A panel of of cartoon animals by Meeker caught his attention. A mouse! There hadn't been any animated mice in leading roles. The only mouse in cartoons was Krazy Kat's pathetic love interest, Ignatz /../ In 1925, Hugh Harman had drawn some sketches of mice around a photograph of Walt. With minor alterations to the nose of Harman's mice, Ub took the basic design elements of Oswald and transformed his circles into a new character. The Mouse was born." (side 53-)
31 desember 2006
Aladdin and The Wonderful Lamp - 1934
26 desember 2006
The Mark of Zorro - 1920
The Mark of Zorro var Douglas Fairbanks første gjennomførte forsøk på en kostymethriller, en sjanger som han senere videreutviklet i en rekke filmer.
Fairbanks spiller selv hovedrollen som Don Diego Vega, til daglig en temmelig komisk karakter med sans for juggel og billige triks. Men straks en fare truer kler han seg i sort og blir helten Zorro.
Se også "Den sorte pirat".
Fairbanks spiller selv hovedrollen som Don Diego Vega, til daglig en temmelig komisk karakter med sans for juggel og billige triks. Men straks en fare truer kler han seg i sort og blir helten Zorro.
Se også "Den sorte pirat".
23 desember 2006
It's a Wonderful Life
It's a Wonderful Life ble ikke noen suksess da den først kom, men ut over på 1960-tallet utviklet dette seg til en juleklassiker som er blitt vist utallige ganger ved juletider. Filmen byr på et flott eventyr som setter tilskuerne i godt humør, og den rette julestemningen.
I den idylliske småbyen Bedford Falls er George Baily den mest populære borgeren og enhver svigermors drøm. Hele sitt liv har han jobbet og slitt for at venner og familie skal få mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer. George er den typiske Capra-figur: Han er real og prinsippfast, en hverdagshelt bosatt i en liten harmonisk amerikansk småby. Men når firmaet han jobber i er på randen av konkurs, synes han ikke at livet er verdt å leve lenger.
Clarence, en engel ute på prøve for å gjøre seg fortjent til å få vinger, blir sendt ned til jorden for å hjelpe ham. George får en sjanse til å se hvordan byen hans ville vært om han ikke hadde eksistert. Det er ikke et vakkert syn. Den slemme forretningsmannen Potter har tatt over styringen, og har døpt byen om til Pottersville, som nå er blitt et sted hvor fordervelsen råder.
Regi: Frank Capra, USA, 1946.
Manus: Frances Goodrich, Frank Capra og Albert Hackett, etter en novelle av Philip Van Doren Stern.
Foto: Joseph Walker.
usikk: Dimitri Tiomkin.
Medv: James Stewart, Donna Reed, Lionel Barrymore m.fl.
Kilde: Bergen filmklubb
I den idylliske småbyen Bedford Falls er George Baily den mest populære borgeren og enhver svigermors drøm. Hele sitt liv har han jobbet og slitt for at venner og familie skal få mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer. George er den typiske Capra-figur: Han er real og prinsippfast, en hverdagshelt bosatt i en liten harmonisk amerikansk småby. Men når firmaet han jobber i er på randen av konkurs, synes han ikke at livet er verdt å leve lenger.
Clarence, en engel ute på prøve for å gjøre seg fortjent til å få vinger, blir sendt ned til jorden for å hjelpe ham. George får en sjanse til å se hvordan byen hans ville vært om han ikke hadde eksistert. Det er ikke et vakkert syn. Den slemme forretningsmannen Potter har tatt over styringen, og har døpt byen om til Pottersville, som nå er blitt et sted hvor fordervelsen råder.
Regi: Frank Capra, USA, 1946.
Manus: Frances Goodrich, Frank Capra og Albert Hackett, etter en novelle av Philip Van Doren Stern.
Foto: Joseph Walker.
usikk: Dimitri Tiomkin.
Medv: James Stewart, Donna Reed, Lionel Barrymore m.fl.
Kilde: Bergen filmklubb
22 desember 2006
The Battle of Russia
The Battle of Russia er den femte filmen i Frank Capras "Why We Fight"-serie. Filmen begynner med et historisk tilbakeblikk på tidligere angrep på Russland, blant annet visualisert ved å benytte scener fra Sergei Eisensteins film Alexander Nevsky. Ellers inneholder filmen en lang rekke autentiske opptak.
Filmen er selvsagt renspikka propaganda, og man går derfor ganske langt for å fremstille russerene som "good guys" ved å trekke fram fellestrekk mellom amerikansk og russisk kultur. De uhyggelige sidene ved Stalin styresett sies det ingenting om.
Filmen viser hvordan nazistene erobret Balkan i forkant av angrepet på Russland. Dette ble gjort for å forhindre allierte forsyninger før angrepet ble satt i gang 22. juni 1941. Tyskernes "keil und kessel"-taktikk beskrives, og russernes motsvar "den brente jords taktikk", samt kampene som ble ført fra bygning til bygning i byene. Ulike gerillia-taktikker fremheves også for å fortelle hvordan russerne kjemper på alle mulige fronter.
Filmen er selvsagt renspikka propaganda, og man går derfor ganske langt for å fremstille russerene som "good guys" ved å trekke fram fellestrekk mellom amerikansk og russisk kultur. De uhyggelige sidene ved Stalin styresett sies det ingenting om.
Filmen viser hvordan nazistene erobret Balkan i forkant av angrepet på Russland. Dette ble gjort for å forhindre allierte forsyninger før angrepet ble satt i gang 22. juni 1941. Tyskernes "keil und kessel"-taktikk beskrives, og russernes motsvar "den brente jords taktikk", samt kampene som ble ført fra bygning til bygning i byene. Ulike gerillia-taktikker fremheves også for å fortelle hvordan russerne kjemper på alle mulige fronter.
10 desember 2006
The North Star - 1943
"The North Star" ble på norsk til "Overrasket ved daggry". Navnet skjemmer ingen, og filmen ble nominert til seks Oscars.
Når det er sagt, dette er en film for sin tid - laget midt under andre verdenskrig - med ikke så rent lite proagandistisk potensiale.
Lewis Milestone hadde regien
Handlingen er lagt til en ukrainsk landsby, i slutten av juni 1941. Fem unge venner har lagt ut på tur til Kiev, men de ender opp midt i et angrep fra tyske fly. Tysklands angrep på Sovjetunionen er i gang.
Landsbyen blir overtatt av tyskerene og den nazistiske Dr. von Harden, spilt av Erich von Stroheim, tar kommandoen. Barna i byen blir deretter utnyttet for å gi blod til sårete tyske soldater.
Den lille gruppen som ble introdusert i begynnelsen av filmen tar aktivt del i konflikten og forsøker å bringe våpen til gerillajen som holder til i områdene rundt landsbyen.
Når det er sagt, dette er en film for sin tid - laget midt under andre verdenskrig - med ikke så rent lite proagandistisk potensiale.
Lewis Milestone hadde regien
Handlingen er lagt til en ukrainsk landsby, i slutten av juni 1941. Fem unge venner har lagt ut på tur til Kiev, men de ender opp midt i et angrep fra tyske fly. Tysklands angrep på Sovjetunionen er i gang.
Landsbyen blir overtatt av tyskerene og den nazistiske Dr. von Harden, spilt av Erich von Stroheim, tar kommandoen. Barna i byen blir deretter utnyttet for å gi blod til sårete tyske soldater.
Den lille gruppen som ble introdusert i begynnelsen av filmen tar aktivt del i konflikten og forsøker å bringe våpen til gerillajen som holder til i områdene rundt landsbyen.
01 november 2006
Sugata Sanshiro - 1943
"Sugata Sanshiro" er den engelske tittelen på Akira Kurosawas første spillefilm. Kurosawa hadde her ansvar for manus og regi (se nedenfor).
Filmen forteller historen om den unge mannen Sanshiro Sugata som ønsker å lære kampteknikken judo.
En klok læremester lærer Sanshiro at de teknikkene han lærer seg ikke bare handler om å sloss eller å vise selvbeherskelse, men at judo også er en kunstform i selv.
Filmen ble laget under krigen, og etterpå kom ikke alt materialet til rette. Dette er dermed en kortere kopi enn originalen fra 1943.
Opplysningene om Kurosavas rolle er også litt varierende. Noen kilder krediterer ham bare for manus, mens andre sier at det nettopp var hans debut som regissør. Kanskje var ansvaret for regien delt mellom flere.
Filmen forteller historen om den unge mannen Sanshiro Sugata som ønsker å lære kampteknikken judo.
En klok læremester lærer Sanshiro at de teknikkene han lærer seg ikke bare handler om å sloss eller å vise selvbeherskelse, men at judo også er en kunstform i selv.
Filmen ble laget under krigen, og etterpå kom ikke alt materialet til rette. Dette er dermed en kortere kopi enn originalen fra 1943.
Opplysningene om Kurosavas rolle er også litt varierende. Noen kilder krediterer ham bare for manus, mens andre sier at det nettopp var hans debut som regissør. Kanskje var ansvaret for regien delt mellom flere.
29 oktober 2006
Framed (live) - 1974
Dette opptaket viser The Sensational Alex Harvey Band da de spilte live på Ragnarock-festivalen i 1974.
Jeg burde kanskje strengt tatt ikke poste dette klippet. Når jeg likevel gjør det er det noe vikarierende motivet å rette fokus mot NRKs bruk av sine arkiver, eller rettere: NRKs manglende tilgjengeliggjøring av sine arkiver. Her er det bare å be statskanalen om å se til England og BBCs tanker omkring Creative Archive.
Uansett, nyt Harvey i storslag.....
Jeg var knapt nådd skolepliktig alder da dette ble filmet, men Alex Harveys band var utvilsomt populære på 70-tallet. Dette opptaket forteller litt om hvorfor.
Alex Harvey døde i 1982, men resten av bandet Zal Cleminson på gitar, Ted McKenna på trommer og Chris Glen på bass holder på fremdeles.
Jeg burde kanskje strengt tatt ikke poste dette klippet. Når jeg likevel gjør det er det noe vikarierende motivet å rette fokus mot NRKs bruk av sine arkiver, eller rettere: NRKs manglende tilgjengeliggjøring av sine arkiver. Her er det bare å be statskanalen om å se til England og BBCs tanker omkring Creative Archive.
Uansett, nyt Harvey i storslag.....
Jeg var knapt nådd skolepliktig alder da dette ble filmet, men Alex Harveys band var utvilsomt populære på 70-tallet. Dette opptaket forteller litt om hvorfor.
Alex Harvey døde i 1982, men resten av bandet Zal Cleminson på gitar, Ted McKenna på trommer og Chris Glen på bass holder på fremdeles.
28 oktober 2006
Rashomon - 1951
Akira Kurosavas Rashomon fikk "Gulløven" i Venezia og en amerikansk "Oscar" og åpnet derfor veien for japansk film i Vesten. Kurosawa presenterte her et fortellerspråk, blant annet med bruk av flashbacks, som senere er blitt brukt av et utall filmskapere.
Filmens fortelling bygges rundt en mann som sammen med sin hustru er på vei gjennom en skog. Mannen blir senere funnet drept og under den kommende rettssaken blir tilskueren selv dommer. Selve istorien blir fortalt fra forskjellige synsvinkler: Skurken, kvinnen, den drepte mannen og vitnet. Kurosawa viser hvordan menensker er i stand til lyve om alt, så lenge det kan være noe å tjene på det.
Regi: Akira Kurosawa
Produsent: Jingo Minoura
Foto: Kazuo Matsuyama
Komponist: Takashi Matsuyama
Manus: Akira Kurosawa
Skuespillere: Toshiro Mifune, Machiko Kyo, Masayuki Mori, Takashi Shimura, Minoru Chiaki
Filmens fortelling bygges rundt en mann som sammen med sin hustru er på vei gjennom en skog. Mannen blir senere funnet drept og under den kommende rettssaken blir tilskueren selv dommer. Selve istorien blir fortalt fra forskjellige synsvinkler: Skurken, kvinnen, den drepte mannen og vitnet. Kurosawa viser hvordan menensker er i stand til lyve om alt, så lenge det kan være noe å tjene på det.
Regi: Akira Kurosawa
Produsent: Jingo Minoura
Foto: Kazuo Matsuyama
Komponist: Takashi Matsuyama
Manus: Akira Kurosawa
Skuespillere: Toshiro Mifune, Machiko Kyo, Masayuki Mori, Takashi Shimura, Minoru Chiaki
Den sorte pirat - 1926
Douglas Fairbanks var både skuespiller, manusforfatter, regissør og produsent. han ble berømt for sine fartsfylte roller i stumfilmer som «The Mark of Zorro» (1920), «The Three Musketeers» (1921), og «Robin Hood» (1922). Da han skrev manus og spilte hovedrollen i denne filmen - «The Black Pirate» i 1926 - var han med andre ord vel etablert i den amerikanske filmbransjen.
Filmen er den tredje som ble laget med en tidlig Technicolor prosess som ga bilder bestående av to grunnfarger, noe som gir filmen et spesielt visuelt uttrykk.
Kort om handlingen:
Etter at faren er drept av pirater bestemmer filmens hovedperson seg for å infiltrere banden. For å opparbeide en possisjon blant priatene må han delta aktivt i kapringen av et skip. Dette er i seg selv en ganske heftig klatrescene. Situasjonen blir imidlertid komplisert i det han oppdager en ung kvinne ombord som han ønsker å beskytte fra de andre piratene.
Regi: Albert Parker
Manus: Douglas Fairbanks, tilrettelagt av Jack Cunningham
Skuespillere:
Billie Dove .... Princess Isobel
Tempe Pigott .... Duenna
Donald Crisp .... MacTavish
Sam De Grasse .... Pirate Lieutenant
Anders Randolf .... Pirate Captain
Charles Stevens .... Powder man
Charles Belcher .... Chief passenger (Nobleman)
Douglas Fairbanks .... The Black Pirate
Filmen er den tredje som ble laget med en tidlig Technicolor prosess som ga bilder bestående av to grunnfarger, noe som gir filmen et spesielt visuelt uttrykk.
Kort om handlingen:
Etter at faren er drept av pirater bestemmer filmens hovedperson seg for å infiltrere banden. For å opparbeide en possisjon blant priatene må han delta aktivt i kapringen av et skip. Dette er i seg selv en ganske heftig klatrescene. Situasjonen blir imidlertid komplisert i det han oppdager en ung kvinne ombord som han ønsker å beskytte fra de andre piratene.
Regi: Albert Parker
Manus: Douglas Fairbanks, tilrettelagt av Jack Cunningham
Skuespillere:
Billie Dove .... Princess Isobel
Tempe Pigott .... Duenna
Donald Crisp .... MacTavish
Sam De Grasse .... Pirate Lieutenant
Anders Randolf .... Pirate Captain
Charles Stevens .... Powder man
Charles Belcher .... Chief passenger (Nobleman)
Douglas Fairbanks .... The Black Pirate
27 oktober 2006
Oversikt over filmer 10/2006
Antallet filmer i arkivet begynner etterhvert å bli såpass omfattende at det kan være på sin plass med en liten oversikt:
For å laste ned filmene må du klikke på "Google"-logoen nede til høyre i filmvisningsruten.
Mer informasjon om Filmarkivet.
For å laste ned filmene må du klikke på "Google"-logoen nede til høyre i filmvisningsruten.
Mer informasjon om Filmarkivet.
21 oktober 2006
The Music Box - 1932
I denne filmen, som fikk Oscar for beste kortfilm ("Best Live-Action Short Subject") i 1932, får Helan og Halvan et utfordrende flytteoppdrag der et tungt piano skal flyttes langt opp i etasjene i professor von Schwarzenhoffens hus.
En ting er en svært utålmodig oppdragsgiver, men den største utfordringen er tyngdekraften. Når pianoet endelig kommer på plass går professoren bananas og slår det i fillebiter, for så å oppdage at det hele var ment som en overraskelse fra hans kone.
Laurel og Hardys filmer står femdeles som noe av det ypperste innen filmkomedie. Sjekk også ut Tit for Tat fra 1934.
Regi: James Parrott
Manus: H.M. Walker
Produsent: Hal Roach
Skuespillere:
Stan Laurel - Stanley
Oliver Hardy - Oliver
Gladys Gale - Mrs. von Schwarzenhoffen
Billy Gilbert - Prof. von Schwarzenhoffen
William Gillespie - Piano salesman
Charlie Hall - Postman
Lilyan Irene - Nursemaid
Sam Lufkin - Policeman
En ting er en svært utålmodig oppdragsgiver, men den største utfordringen er tyngdekraften. Når pianoet endelig kommer på plass går professoren bananas og slår det i fillebiter, for så å oppdage at det hele var ment som en overraskelse fra hans kone.
Laurel og Hardys filmer står femdeles som noe av det ypperste innen filmkomedie. Sjekk også ut Tit for Tat fra 1934.
Regi: James Parrott
Manus: H.M. Walker
Produsent: Hal Roach
Skuespillere:
Stan Laurel - Stanley
Oliver Hardy - Oliver
Gladys Gale - Mrs. von Schwarzenhoffen
Billy Gilbert - Prof. von Schwarzenhoffen
William Gillespie - Piano salesman
Charlie Hall - Postman
Lilyan Irene - Nursemaid
Sam Lufkin - Policeman
17 oktober 2006
Freaks - 1932
I 1932 hadde Freaks premiere i USA. Filmen var kontroversiell fordi man for første gang lot autentiske "freaks" besette rollene. Regissør Tod Browning hadde bakgrunn fra tivoli og kjente mange av disse personene han fikk med i filmen. Planen var å lage skrekkfilm der alt sammen skulle være ekte. Neppe et prosjekt som hadde gått hjem hos filmselskapene i dag.
Filmen handler om dvergen Hans som forelsker seg i den vakre trapes-artisten Cleopatra. Hun er imidlertid mest interessert i muskelmannen Herkules. Cleopatra er imidlertid grisk og når hun finner ut at Hans er formuende bestemmer hun seg for å kapre ham. Hun forførerer Hans og ber ham å gifte seg med henne, men planlegger å drepe ham etter bryllupet. Noen andre får imidlertid vite om planen og bestemmer seg for å gi Cleopatra en lærepenge hun aldri vil glemme.
Freaks ble første gang vist i 1932 og kritikken var svært blandet og MGM måtte trekke filmen med et tap på 164.000 dollar. Den ble for sterk kost for det amerikanske publikummet. Først i 1962 ble filmen igjen vist offentlig.
Kilde: Bergen Filmklubb
Regi: Tod Browning, USA, 1932.
Manus: Willis Goldbeck, Leon Gordon og Tod Browning, etter en novelle av Clarence Robbins.
Foto: Merrit B. Gerstad.
Musikk: G. A. Burns.
Medvirkende: Harry Earles, Daisy Earles, Olga Baclanova, Henry Victor, Wallace Ford m.fl.
Filmen handler om dvergen Hans som forelsker seg i den vakre trapes-artisten Cleopatra. Hun er imidlertid mest interessert i muskelmannen Herkules. Cleopatra er imidlertid grisk og når hun finner ut at Hans er formuende bestemmer hun seg for å kapre ham. Hun forførerer Hans og ber ham å gifte seg med henne, men planlegger å drepe ham etter bryllupet. Noen andre får imidlertid vite om planen og bestemmer seg for å gi Cleopatra en lærepenge hun aldri vil glemme.
Freaks ble første gang vist i 1932 og kritikken var svært blandet og MGM måtte trekke filmen med et tap på 164.000 dollar. Den ble for sterk kost for det amerikanske publikummet. Først i 1962 ble filmen igjen vist offentlig.
Kilde: Bergen Filmklubb
Regi: Tod Browning, USA, 1932.
Manus: Willis Goldbeck, Leon Gordon og Tod Browning, etter en novelle av Clarence Robbins.
Foto: Merrit B. Gerstad.
Musikk: G. A. Burns.
Medvirkende: Harry Earles, Daisy Earles, Olga Baclanova, Henry Victor, Wallace Ford m.fl.
12 oktober 2006
Tit For Tat - 1934
I Norge og Sverige er det komikerparet Laurel and Hardy kjent som "Helan og Halvan". Briten Stan Laurel, "Halvan", og amerikaneren Oliver Hardy, "Helan" laget rundt 600 Helan og Halvan-filmer, korte og helaftens i 1920-, 30- og 40-årene.
Tit For Tat er kortfilm fra den første delen av karieren, laget i 1934.
Laurel og Hardy fikk Oscar for beste kortfilm med The Music Box (1932) og senere med langfilmene The Flying Deuces (1939) og A Chump at Oxford (1940). "Tit For Tat" var også nominert som beste komedie i 1934, men nådde ikke helt opp.
Tit For Tat er kortfilm fra den første delen av karieren, laget i 1934.
Laurel og Hardy fikk Oscar for beste kortfilm med The Music Box (1932) og senere med langfilmene The Flying Deuces (1939) og A Chump at Oxford (1940). "Tit For Tat" var også nominert som beste komedie i 1934, men nådde ikke helt opp.
09 oktober 2006
Reefer Madness - 1936
I Norge har vi "Himmel og helvete" fra 1969, men ameriknanerne var langt tidligere ute med Reefer Madness. Filmen handler om følgene etter at noen high-school elever blir overtalt til å prøve marihuana. Her spares det ikke på kruttet, følgene er blant annet bildrap, drap, selvmord, voldtekt og sinnssykdom.
Reefer Madness ble i utgangspunktet finansiert av en kristen gruppe og var dermed ment som en advarsel til foreldre om hva som kunne skje hvis barna prøvde narkotika. Filmen begynner derfor med at en lærer advarer en foreldregruppe om "drapsplanten" som er farligere enn et hvilket som helst annet stoff.
Filmen tar konsekvensene helt ut og viser en rekke ufrivillig morsomme eksempler på hvor ille det kan gå for de som røyker noe de burde holdt seg unna. Reefer Madness har dermed endt opp som en kultklassiker, men også et indirekte sleivspark til dagens kampanjer mot alt som regnes som helseskadelig.
Regi: Louis J. Gasnier
Manus: Lawrence Meade (story) og Arthur Hoerl (screenplay)
Reefer Madness ble i utgangspunktet finansiert av en kristen gruppe og var dermed ment som en advarsel til foreldre om hva som kunne skje hvis barna prøvde narkotika. Filmen begynner derfor med at en lærer advarer en foreldregruppe om "drapsplanten" som er farligere enn et hvilket som helst annet stoff.
Filmen tar konsekvensene helt ut og viser en rekke ufrivillig morsomme eksempler på hvor ille det kan gå for de som røyker noe de burde holdt seg unna. Reefer Madness har dermed endt opp som en kultklassiker, men også et indirekte sleivspark til dagens kampanjer mot alt som regnes som helseskadelig.
Regi: Louis J. Gasnier
Manus: Lawrence Meade (story) og Arthur Hoerl (screenplay)
29 september 2006
Girl from North Country
Litt på siden dette, men jeg dumpet over et flott klipp fra 1969 der Bob Dylan og Johnny Cash synger duett.
De synger "Girl from North Country", og historien om den sangen skriver seg fra Dylans (Robert Zimmerman) forsøk som biker.
Han skaffet seg en gammel Harley og fikk ei jente til å sitte bakpå. Hun het Echo Star Helstrom og var den første jenta Dylan skrev en sang om.
”Girl of the north country” ble først utgitt i 1962 på ”The freewheelin’ Bob Dylan”, men en nyinnspilling ble gjort i 1969 og kom med med "Nashville Skyline".
Her kan du se Dylan sammen med Johnny Cash fremføre "Girl from North Country
", men først gjør Dylan noen låter på egen hånd.
Girl from North Country
Well, if you're travelin' in the north country fair,
Where the winds hit heavy on the borderline,
Remember me to one who lives there.
She once was a true love of mine.
Well, if you go when the snowflakes storm,
When the rivers freeze and summer ends,
Please see if she's wearing a coat so warm,
To keep her from the howlin' winds.
Please see for me if her hair hangs long,
If it rolls and flows all down her breast.
Please see for me if her hair hangs long,
That's the way I remember her best.
I'm a-wonderin' if she remembers me at all.
Many times I've often prayed
In the darkness of my night,
In the brightness of my day.
So if you're travelin' in the north country fair,
Where the winds hit heavy on the borderline,
Remember me to one who lives there.
She once was a true love of mine.
De synger "Girl from North Country", og historien om den sangen skriver seg fra Dylans (Robert Zimmerman) forsøk som biker.
Han skaffet seg en gammel Harley og fikk ei jente til å sitte bakpå. Hun het Echo Star Helstrom og var den første jenta Dylan skrev en sang om.
”Girl of the north country” ble først utgitt i 1962 på ”The freewheelin’ Bob Dylan”, men en nyinnspilling ble gjort i 1969 og kom med med "Nashville Skyline".
Her kan du se Dylan sammen med Johnny Cash fremføre "Girl from North Country
", men først gjør Dylan noen låter på egen hånd.
Girl from North Country
Well, if you're travelin' in the north country fair,
Where the winds hit heavy on the borderline,
Remember me to one who lives there.
She once was a true love of mine.
Well, if you go when the snowflakes storm,
When the rivers freeze and summer ends,
Please see if she's wearing a coat so warm,
To keep her from the howlin' winds.
Please see for me if her hair hangs long,
If it rolls and flows all down her breast.
Please see for me if her hair hangs long,
That's the way I remember her best.
I'm a-wonderin' if she remembers me at all.
Many times I've often prayed
In the darkness of my night,
In the brightness of my day.
So if you're travelin' in the north country fair,
Where the winds hit heavy on the borderline,
Remember me to one who lives there.
She once was a true love of mine.
"Fjellfilmer" med Leni Riefenstahl
Leni Riefenstahl, som senere regisserte filmatiske mesterverk som Olympia og Viljens triumf, var skuespiller i Arnold Fancks fjellfilmer i 1920-årene. Her ser vi noen scener fra "Der heilige Berg" (stumfilm, 1926), "Die weiße Hölle vom Piz Palü" (1929) og til slutt "Stürme über dem Montblanc" (1930).
Leni Riefenstahl regisserte sin første film, "Das Blaue Licht", i 1931 sammen med Bela Balazs.
Riefenstahl debuterte med "Der Heilige Berg", og hun deltok i ytterligere fem av Fancks fjellfilmer. I Der Heilige Berg spiller hun Diotima, en profesjonelldanser som slites mellom de to fjellklatrere. Hun føler seg tiltrukket av den eldre fjellklatreren, men klarer heller ikke å avstå fra å oppmuntre den yngres tilnærmelser.
Det hele ender dermed med en klassisk feide der de to klatrerne utfordrer hverandre til å foreta en farlig klatretur. Begge roter seg bort i fjellet og omkommer før redningsteamet kommer for å redde dem.
Regi: Arnold Fanck
Produksjon: UFA
Foto: Sepp Allgeier, Helmar Lerski, Hans Schneeberger
Manus: Arnold Fanck, Hans Schneeberger
Skuespillere: Leni Riefenstahl, Luis Trenker, Ernst Petersen, Hannes Schneider, Friedrich Schneider
Leni Riefenstahl regisserte sin første film, "Das Blaue Licht", i 1931 sammen med Bela Balazs.
Riefenstahl debuterte med "Der Heilige Berg", og hun deltok i ytterligere fem av Fancks fjellfilmer. I Der Heilige Berg spiller hun Diotima, en profesjonelldanser som slites mellom de to fjellklatrere. Hun føler seg tiltrukket av den eldre fjellklatreren, men klarer heller ikke å avstå fra å oppmuntre den yngres tilnærmelser.
Det hele ender dermed med en klassisk feide der de to klatrerne utfordrer hverandre til å foreta en farlig klatretur. Begge roter seg bort i fjellet og omkommer før redningsteamet kommer for å redde dem.
Regi: Arnold Fanck
Produksjon: UFA
Foto: Sepp Allgeier, Helmar Lerski, Hans Schneeberger
Manus: Arnold Fanck, Hans Schneeberger
Skuespillere: Leni Riefenstahl, Luis Trenker, Ernst Petersen, Hannes Schneider, Friedrich Schneider
24 september 2006
Der Müde Tod - 1921
Der Müde Tod var den filmen som markerte Fritz Langs internasjonale gjennombrudd. Filmen handler om hvordan en ung kvinne får tre forsøk på å redde sin kjærestes liv. Handlingen re lagt til tre ulike kulturer og tidsaldre, tydelig inspirert av D.W. Griffiths Intolerance.
Fortellingen trekker inn en rekke mytologiske figurer kjent fra den tyske romantikken, noe som passer perfekt til Fritz Langs ekspresjonisme.
Nettopp ekspresjonismen var den retningen som ga den tyske kunstfilmen internasjonal oppmerksomhet i perioden rundt 1920. Etter å ha spredd seg via bildekunst, musikk, og arkitektur fikk denne stilretningen sitt definitive gjennombrudd med Robert Wienes film Dr. Caligaris kabinett fra 1919.
Ekspresjonismen kjennetgens av fokus på subjektive opplevelser og tolkninger av omverdenen. Kunstnerne la vekt på å vise følelser, noe som gjerne medførste at man fjernet seg fra en realistisk fortellerform.
Louis Buñuel, kanskje den som tok ekspresjonsimen lengst innen filmen, skal ha sagt at det var gjennom "Der Müde Tod" at han oppdaget filmen.
Regi: Fritz Lang
Foto: Fritz Arno Wagner, Erich Nitzschmann, Hermann Saalfrank
Komponist: Giuseppe Becce
Manus: Thea von Harbou, Fritz Lang
Skuespillere: Lil Dagover, Rudolf Klein-Rogge, Bernhard Götzke, Walter Janssen
Fortellingen trekker inn en rekke mytologiske figurer kjent fra den tyske romantikken, noe som passer perfekt til Fritz Langs ekspresjonisme.
Nettopp ekspresjonismen var den retningen som ga den tyske kunstfilmen internasjonal oppmerksomhet i perioden rundt 1920. Etter å ha spredd seg via bildekunst, musikk, og arkitektur fikk denne stilretningen sitt definitive gjennombrudd med Robert Wienes film Dr. Caligaris kabinett fra 1919.
Ekspresjonismen kjennetgens av fokus på subjektive opplevelser og tolkninger av omverdenen. Kunstnerne la vekt på å vise følelser, noe som gjerne medførste at man fjernet seg fra en realistisk fortellerform.
Louis Buñuel, kanskje den som tok ekspresjonsimen lengst innen filmen, skal ha sagt at det var gjennom "Der Müde Tod" at han oppdaget filmen.
Regi: Fritz Lang
Foto: Fritz Arno Wagner, Erich Nitzschmann, Hermann Saalfrank
Komponist: Giuseppe Becce
Manus: Thea von Harbou, Fritz Lang
Skuespillere: Lil Dagover, Rudolf Klein-Rogge, Bernhard Götzke, Walter Janssen
22 september 2006
Ivan den grusomme
Med Alexandr Nevskij (1938) hadde Sergej Eisenstein vist at han til tross for sine formeksperimenterende også kunne lage filmer for store filmpublikummet. Dette medførte at Eisenstein fikk Stalins tillit, og han gikk i gang med å forberede en trilogi om Ivan den grusomme.
Filmene om Ivan den grusomme var langt på vei et bestilningsverk som skulle brukes for å rettferdiggjøre Stalins eneveldige og brutale styre. Patriotiske følelser skulle styrkes i kampen mot Hitler.
Stalin tok imidlertid ingen sjanser, og sørget for overvåkning under innspillingene. Dermed måtte Eienstein fremstille Ivan som en positiv skikkelse, ikke en grusom tyrann. Eisenstein endte dermed med å motta Stalinprisen for Ivan den grusomme- del I.
Under feiringen av den første filmen fikk Eisenstein hjerteattakk og da han skjønte at han likevel ikke hadde lenge igjen våget han å trosse Stalins oppfatning av Ivan i del II. Her fremstilles Ivan som en paranoid massemorder, en parallell til Stalin selv.
Del 2 ble dermed aldri vist så lenge Stalin levde. Den ble forkastet av partiet på «ideologisk og estetisk grunnlag». Den siste filemen i trilogien ble det naturlig nok ikke noe av.
Regi: Sergej M.Eisenstein
Produsent: Sergej M. Eisenstein
Foto: Andrej Moskvin
Komponist: Sergej Prokofjev
Manus: Sergej M. Eisenstein
Skuespillere: Nikolaj Tsjerkasov, Ludmila Tselikovskaja, Serafima Birman
Filmene om Ivan den grusomme var langt på vei et bestilningsverk som skulle brukes for å rettferdiggjøre Stalins eneveldige og brutale styre. Patriotiske følelser skulle styrkes i kampen mot Hitler.
Stalin tok imidlertid ingen sjanser, og sørget for overvåkning under innspillingene. Dermed måtte Eienstein fremstille Ivan som en positiv skikkelse, ikke en grusom tyrann. Eisenstein endte dermed med å motta Stalinprisen for Ivan den grusomme- del I.
Under feiringen av den første filmen fikk Eisenstein hjerteattakk og da han skjønte at han likevel ikke hadde lenge igjen våget han å trosse Stalins oppfatning av Ivan i del II. Her fremstilles Ivan som en paranoid massemorder, en parallell til Stalin selv.
Del 2 ble dermed aldri vist så lenge Stalin levde. Den ble forkastet av partiet på «ideologisk og estetisk grunnlag». Den siste filemen i trilogien ble det naturlig nok ikke noe av.
Regi: Sergej M.Eisenstein
Produsent: Sergej M. Eisenstein
Foto: Andrej Moskvin
Komponist: Sergej Prokofjev
Manus: Sergej M. Eisenstein
Skuespillere: Nikolaj Tsjerkasov, Ludmila Tselikovskaja, Serafima Birman
20 september 2006
Intolerance - 1916
David W. Griffith regnes som en av de mest innflytelsesrike pionérer som la mye grunnlaget for moderne filmspråk. Giffith hadde stor suksess med Birth of a Nation (1915), men han ble kritisert for at filmen hadde rasistiske innslag. Med sin neste film ville Griffith ta for seg intoleransen gjennom tidene, samt skape en forståelse for at menneskets mangel på medmenneskelighet er den vesentlige årsak til krig.
Filmen består av fire deler: En samfunnskritisk gangsterhistorie, persernes erobring av Babylon, Jesu lidelseshistorie og Bartholomeusnatten i Paris i 1572. Ved hjelp av kryss- og parallellklipping lot Griffith de fire episodene belyse og forsterke hverandre.
Intolerance er en viktig film i filmhistorien, det er få filmer som i ettertid er tillagt større betydning for filmkunstens utvikling. Den påvirket en hel generasjon unge filmskapere, som Segej Eisenstein, Vsevolod Pudovkin, Carl Th. Dreyer, John Ford og Erich von Stroheim.
Regi og manus David W. Griffith
Foto Billy Bitzer og Karl Brown
Musikk Joseph Carl Breil og David W. Griffith
Skuespillere Lillian Gish, Mae Marsh, Robert Harron, Erich von Stroheim, Tod Browning
Trondheim filmklubb
Filmen består av fire deler: En samfunnskritisk gangsterhistorie, persernes erobring av Babylon, Jesu lidelseshistorie og Bartholomeusnatten i Paris i 1572. Ved hjelp av kryss- og parallellklipping lot Griffith de fire episodene belyse og forsterke hverandre.
Intolerance er en viktig film i filmhistorien, det er få filmer som i ettertid er tillagt større betydning for filmkunstens utvikling. Den påvirket en hel generasjon unge filmskapere, som Segej Eisenstein, Vsevolod Pudovkin, Carl Th. Dreyer, John Ford og Erich von Stroheim.
Regi og manus David W. Griffith
Foto Billy Bitzer og Karl Brown
Musikk Joseph Carl Breil og David W. Griffith
Skuespillere Lillian Gish, Mae Marsh, Robert Harron, Erich von Stroheim, Tod Browning
Trondheim filmklubb
19 september 2006
Olympia - 1936
Forut for, og under De olympiske lekene i Berlin i 1936 jobet den tyske propagandamaskinen under høytrykk. Oppgaven med å dokumentere dette storslåtte idrettsarrangementet ble gitt til Leni Riefenstahl, som med filmen Viljens triumf hadde vist at hun var den rette til å lage en slik film.
Olympia var den første dokumentarfilmen om de olympiske leker og introduserte en rekke filmteknikker som senere ble standard i filming av sport.
Filmens første del, Fest der Völker, åpner på det greske Akropolis og viser Zevs tempel i Olympia. Det trekkes klare paralleller mellom de antikken og det tredje riket. Filmens andre del, Fest der Schönheit, er en hyllest til atletene. Filmen gjør utstrakt bruk av sakte film, nærbilder og repetisjoner.
Leni Riefenstahls Olympia blir gjerne regnet som en av nazistenes propagandafilmer, men selv hevdet hun at filmen ikke var politisk motivert.
Hitler var den første til å utnytte verdenseterens propagandapotensial. Senere olympiader har utnyttet dette i mye større grad og det er naturlig å trekke fram Åpningssermonien på Lillehammer (se egen omtale). Den norske selvforherligelsen i denne koreografien hadde garantert blitt møtt med avsky av ettertiden dersom Norge tre år senere hadde startet en blodig krig mot resten av verden. (Bergen Filmklubb)
Riefenstahl selv var allerede dengang tydelig opptatt av å understreke at filmen ikke skulle ses i noen politisk kontekst, men kun evalueres ut fra estetiske kriterier. Et sentralt spørsmål blir dermed: Er det noen motsetning mellom dette standpunktet og den nasjonalsosialistiske ideologien, eller kan de forenes? Kan estetikk være politikk? Hypotesen om at vurderingene av filmen ville ha en viss sammenheng med de enkelte avisers politiske ståsted, viste seg å være riktig, med enkelte nyanser.
/../
Det går en linje mellom avisenes utenrikspolitiske dekning og tilnærmingsmåte til filmen. Arbeiderbladet utgjør det tydeligste eksempelet. Avisen tolker Olympiafilmen inn i en (nesten overtydelig) politisk kontekst, og konsentrerer oppmerksomheten helt om dette. Dagbladet og Tidens Tegn anerkjenner verket som en stor sportsfilm. Morgenbladet uttaler at filmens vesentlige del, idretten, er fullkommen, mens den psevdo-antikke åpningssekvensen er pompøs og sentimentalt føleri, i pakt med tysk tradisjon. Avisen utdyper ikke ytterligere. Forøvrig er inntrykket meget positivt. Et hjertesukk fra Aftenposten antyder et håp om at idretten, slik den er formidlet av filmen, kan bidra til fred og samhørighet mellom nasjonene. En interessant nyanse: Avisens kvinnelige kommentator - den eneste av de undersøkte reporterne/anmelderne - har en vaktsom undertone, og stiller spørsmålet om hvordan den nasjonalsosialistiske ideologien mon ville da seg ut i en mindre attråverdig persons tolkning (enn Riefenstahl). (Estetikk som politikk: Leni Riefenstahl i Norge)
Les mer:
Olympia var den første dokumentarfilmen om de olympiske leker og introduserte en rekke filmteknikker som senere ble standard i filming av sport.
Filmens første del, Fest der Völker, åpner på det greske Akropolis og viser Zevs tempel i Olympia. Det trekkes klare paralleller mellom de antikken og det tredje riket. Filmens andre del, Fest der Schönheit, er en hyllest til atletene. Filmen gjør utstrakt bruk av sakte film, nærbilder og repetisjoner.
Leni Riefenstahls Olympia blir gjerne regnet som en av nazistenes propagandafilmer, men selv hevdet hun at filmen ikke var politisk motivert.
Hitler var den første til å utnytte verdenseterens propagandapotensial. Senere olympiader har utnyttet dette i mye større grad og det er naturlig å trekke fram Åpningssermonien på Lillehammer (se egen omtale). Den norske selvforherligelsen i denne koreografien hadde garantert blitt møtt med avsky av ettertiden dersom Norge tre år senere hadde startet en blodig krig mot resten av verden. (Bergen Filmklubb)
Riefenstahl selv var allerede dengang tydelig opptatt av å understreke at filmen ikke skulle ses i noen politisk kontekst, men kun evalueres ut fra estetiske kriterier. Et sentralt spørsmål blir dermed: Er det noen motsetning mellom dette standpunktet og den nasjonalsosialistiske ideologien, eller kan de forenes? Kan estetikk være politikk? Hypotesen om at vurderingene av filmen ville ha en viss sammenheng med de enkelte avisers politiske ståsted, viste seg å være riktig, med enkelte nyanser.
/../
Det går en linje mellom avisenes utenrikspolitiske dekning og tilnærmingsmåte til filmen. Arbeiderbladet utgjør det tydeligste eksempelet. Avisen tolker Olympiafilmen inn i en (nesten overtydelig) politisk kontekst, og konsentrerer oppmerksomheten helt om dette. Dagbladet og Tidens Tegn anerkjenner verket som en stor sportsfilm. Morgenbladet uttaler at filmens vesentlige del, idretten, er fullkommen, mens den psevdo-antikke åpningssekvensen er pompøs og sentimentalt føleri, i pakt med tysk tradisjon. Avisen utdyper ikke ytterligere. Forøvrig er inntrykket meget positivt. Et hjertesukk fra Aftenposten antyder et håp om at idretten, slik den er formidlet av filmen, kan bidra til fred og samhørighet mellom nasjonene. En interessant nyanse: Avisens kvinnelige kommentator - den eneste av de undersøkte reporterne/anmelderne - har en vaktsom undertone, og stiller spørsmålet om hvordan den nasjonalsosialistiske ideologien mon ville da seg ut i en mindre attråverdig persons tolkning (enn Riefenstahl). (Estetikk som politikk: Leni Riefenstahl i Norge)
Les mer:
11 september 2006
7 Days in September
Mer enn enn tredve filmskapere har bidratt med materialet til dokumentaren som Steven Rosenbaum har laget om hendelsene den 11. september 2001.
Filmen viser en uke i New York fra den 11.9 til den 18.9 for fem år siden.
Ifølge Rosenbaum er det "no single message or point of view. I hope that's right. It isn't meant to be an answer, but rather a sounding board that may help people to ask deeply personal questions".
Mer om filmen.
The CameraPlanet Archive is the largest collection of footage and interviews from 9/11 and the weeks thereafter. The 460 hour collection reflects the images and voices of more than 70 individual observers, and has been indexed and archived with an eye to future generations.
Filmen viser en uke i New York fra den 11.9 til den 18.9 for fem år siden.
Ifølge Rosenbaum er det "no single message or point of view. I hope that's right. It isn't meant to be an answer, but rather a sounding board that may help people to ask deeply personal questions".
Mer om filmen.
The CameraPlanet Archive is the largest collection of footage and interviews from 9/11 and the weeks thereafter. The 460 hour collection reflects the images and voices of more than 70 individual observers, and has been indexed and archived with an eye to future generations.
07 september 2006
Den siste mann - 1924
NB! Denne filmen er dessverre fjernet fra Google Video.
Der letzte Mann regisert av F.W. Murnau regnes som et av den tyske stumfilmens absolutte høydepunkt. Hovedpersonen arbeider som dørvakt på et hotell, men etter at han blir tatt på fersken mens han tar en liten blund mister han jobben og blir henvist til å vaske hotellets toalett.
Dette betyr også at han må gi avkall på den flotte arbeidsuniformen, og det er kanskje den største nedturen. En overraskende hendelse fører imidlertid til at alt plutselig ser helt anderledes ut.
Manus: Carl Mayer
Foto: Karl Freund
Musikk: Peter Schirmann
Emil Jannings spiller dørvakten.
Der letzte Mann regisert av F.W. Murnau regnes som et av den tyske stumfilmens absolutte høydepunkt. Hovedpersonen arbeider som dørvakt på et hotell, men etter at han blir tatt på fersken mens han tar en liten blund mister han jobben og blir henvist til å vaske hotellets toalett.
Dette betyr også at han må gi avkall på den flotte arbeidsuniformen, og det er kanskje den største nedturen. En overraskende hendelse fører imidlertid til at alt plutselig ser helt anderledes ut.
Manus: Carl Mayer
Foto: Karl Freund
Musikk: Peter Schirmann
Emil Jannings spiller dørvakten.
02 september 2006
Den tredje mann - 1949
Betegnelsen "klassiker" er noe slitt, men når det gjelder "The Third Man" er det ikke noe annet som duger: Dette er en av filmhistoriens absolutte høydare.
Manus er basert på en roman av Graham Greene, og handlingen er lagt til Wien like etter andre verdenskrig. En amerikansk forfatter (Holly Martins, spilt av Joseph Cotten) kommer til byen for å besøke en gammel venn (Harry Lime, spilt av Orson Welles). Lime er imidlertid død under mystiske omstendigheter og Martin kommer i kontakt med mange personer som etterhvert avslører en særdeles lite hyggelig historie.
Lime har vært involvert i tyveri og illegalt salg av dårlig penicillin, noe som har resultert i mange menneskers død. Martins forelsker seg i Limes kjæreste (spilt av Alida Valli), og blir etterhvert tett involvert i jakten på "den tredje mann".
Filmen innholder en lang rekke flotte scener, som Martins møte med Lime i pariserhjulet, samt forfølgelsesscenene i Wiens kloakker. Regissøren Carol Reed bruker ingen påklistrede effekter, kun kameravinkler, lyssetting og lyden av plaskende vann og ekko fra løpende føtter. Robert Krasker fikk da også Oscar for beste fotografi.
Soundtracket: Anton Karas spiller suggererende bousouki, variasjoner over det samme temaet hele tiden - i seg selv en klassiker, som sluttscenen.
Regi: Carol Reed
Foto: Oswald Hafenrichter
Komponist: Anton Karas
Manus: Graham Greene
Skuespillere: Joseph Cotten, Trevor Howard, Alida Valli, Orson Welles, Bernard Lee, Wilfrid Hyde-White, Ernst Deut
Manus er basert på en roman av Graham Greene, og handlingen er lagt til Wien like etter andre verdenskrig. En amerikansk forfatter (Holly Martins, spilt av Joseph Cotten) kommer til byen for å besøke en gammel venn (Harry Lime, spilt av Orson Welles). Lime er imidlertid død under mystiske omstendigheter og Martin kommer i kontakt med mange personer som etterhvert avslører en særdeles lite hyggelig historie.
Lime har vært involvert i tyveri og illegalt salg av dårlig penicillin, noe som har resultert i mange menneskers død. Martins forelsker seg i Limes kjæreste (spilt av Alida Valli), og blir etterhvert tett involvert i jakten på "den tredje mann".
Filmen innholder en lang rekke flotte scener, som Martins møte med Lime i pariserhjulet, samt forfølgelsesscenene i Wiens kloakker. Regissøren Carol Reed bruker ingen påklistrede effekter, kun kameravinkler, lyssetting og lyden av plaskende vann og ekko fra løpende føtter. Robert Krasker fikk da også Oscar for beste fotografi.
Soundtracket: Anton Karas spiller suggererende bousouki, variasjoner over det samme temaet hele tiden - i seg selv en klassiker, som sluttscenen.
Regi: Carol Reed
Foto: Oswald Hafenrichter
Komponist: Anton Karas
Manus: Graham Greene
Skuespillere: Joseph Cotten, Trevor Howard, Alida Valli, Orson Welles, Bernard Lee, Wilfrid Hyde-White, Ernst Deut
Half-Wright - 2006
Litt på siden av det jeg vanligvis poster her, men dette er intet mindre enn en fantastisk crossover: en visualisering av Frank Lloyd Wrights Fallingwater bygd for familen Kaufmann i 1939. Det er laget en rekke lignenede visualiseringer opp gjennom årene, men det som er spesielt spennende med denne er at den bruker dataspillet HalfLife til selve rendringen, noe som er et eksempel på hvilke muligheter som åpner seg for dagens "filmskapere".
HalfLife er et av verdens mest spilte dataspill, ikke minst når man renger med Counter Strike. Spillet er laget av det amerikanske selskapet Valve og solgt i millioner kopier siden første versjon ble lansert i 1998. Med HalfLife 2, som kom i 2004, lanserte Valve spillmotoren Source som er benyttet for å rendre denne videoen. Det gir noe av den beste rendringen som spillverdenen kan tilby, hvilket ikke sier så rent lite.
Det finnes også en video med høyere oppløsning, men video yter ikke denne modellen full rettferdighet. Fullt utbytte får du først når du beveger deg rundt i modellen på egenhånd, fortrinnsvis med et rimelig fett skjermkort. Modellen kan lastes ned via denne siden.
HalfLife er et av verdens mest spilte dataspill, ikke minst når man renger med Counter Strike. Spillet er laget av det amerikanske selskapet Valve og solgt i millioner kopier siden første versjon ble lansert i 1998. Med HalfLife 2, som kom i 2004, lanserte Valve spillmotoren Source som er benyttet for å rendre denne videoen. Det gir noe av den beste rendringen som spillverdenen kan tilby, hvilket ikke sier så rent lite.
Det finnes også en video med høyere oppløsning, men video yter ikke denne modellen full rettferdighet. Fullt utbytte får du først når du beveger deg rundt i modellen på egenhånd, fortrinnsvis med et rimelig fett skjermkort. Modellen kan lastes ned via denne siden.
01 september 2006
En andalusisk hund - 1929
"En andalusisk hund" (Un Chien Andalou) ble en stor suksess da den hadde premiere i Paris i 1929.
Filmen er laget av Luis Buñuel i samarbeid maleren Salvador Dali og blir gjerne betegnet som den første virkelig surrealistiske filmen.
Buñuel og Dali ønsket å sjokkere det borgerlige samfunnet samt at filmen skulle være mangetydig og være fri fra enhver logisk tolkning. Rent fortellerteknisk er imidlertid ikke filmen særlig radikal, men den byr på en absurd sammensetning av hverdagslige ting, noe som gir en opplevelse av uvirkelighet.
En andalusisk hund åbner med en af filmhistoriens berømteste skrækscener: en ung mand, spillet af Buñuel selv, hvæsser en kniv, tjekker dens skarphed, en sky skærer gennem månen, og derpå snitter Buñuel kniven gennem en kvindes øje. Scenen danner indledning på et livsværk, der netop skulle blive rigt på makabre, gådefulde og provokerende scener, og den er blevet udsat for talrige fortolkninger.
Helt bogstaveligt forårsager en kniv gennem et øje en destruktion af vor hidtidige måde at se på, men indgrebet er samtidig så radikalt, at det jo ødelægger muligheden for, at patienten overhovedet kan komme til at se igen. Røber scenen mon en tidlig fornemmelse for avantgardekunstnerens dilemma? Kampen mod et traditionelt syn på tingene kan føres med en sådan aggressivitet, at kunstneren enten taber sit publikum eller efterlader det lammet i mørket ude af stand til at etablere et nyt syn på verden. (Ref.)
Luis Buñuel er surrealismens representant i filmhistorien, men arbeidet hans er mye mer enn avansert filmkunst.
Med "Borgerskapets diskrete sjarm" vant Buñuel Oscar for beste fremmedspråklige film i 1972.
Filmen er laget av Luis Buñuel i samarbeid maleren Salvador Dali og blir gjerne betegnet som den første virkelig surrealistiske filmen.
Buñuel og Dali ønsket å sjokkere det borgerlige samfunnet samt at filmen skulle være mangetydig og være fri fra enhver logisk tolkning. Rent fortellerteknisk er imidlertid ikke filmen særlig radikal, men den byr på en absurd sammensetning av hverdagslige ting, noe som gir en opplevelse av uvirkelighet.
En andalusisk hund åbner med en af filmhistoriens berømteste skrækscener: en ung mand, spillet af Buñuel selv, hvæsser en kniv, tjekker dens skarphed, en sky skærer gennem månen, og derpå snitter Buñuel kniven gennem en kvindes øje. Scenen danner indledning på et livsværk, der netop skulle blive rigt på makabre, gådefulde og provokerende scener, og den er blevet udsat for talrige fortolkninger.
Helt bogstaveligt forårsager en kniv gennem et øje en destruktion af vor hidtidige måde at se på, men indgrebet er samtidig så radikalt, at det jo ødelægger muligheden for, at patienten overhovedet kan komme til at se igen. Røber scenen mon en tidlig fornemmelse for avantgardekunstnerens dilemma? Kampen mod et traditionelt syn på tingene kan føres med en sådan aggressivitet, at kunstneren enten taber sit publikum eller efterlader det lammet i mørket ude af stand til at etablere et nyt syn på verden. (Ref.)
Luis Buñuel er surrealismens representant i filmhistorien, men arbeidet hans er mye mer enn avansert filmkunst.
Med "Borgerskapets diskrete sjarm" vant Buñuel Oscar for beste fremmedspråklige film i 1972.
31 august 2006
The Battle of Midway - 1942
Denne filmen av John Ford dokumenterer slaget mellom japanske og amerikanske sjøstridskrefter ved Midwayøyene i Stillehavet. Slaget varte fra 5. til 7. juni 1942. Dette slaget regnes for å være et av de viktigste under andre verdenskrig.
Filmen må vel langt på vei karakteriseres som propaganda, men den fikk likevel Oscar for beste dokumentarfilm i 1943.
Angrepet på Midway var et ledd i de japanske planene om å eliminere USA som en strategisk makt i Stillehavet. Slik kunne Japan få frie hender til å etablere kontroll over Asia.
Les mer om slaget i Wikipedia.
Filmen må vel langt på vei karakteriseres som propaganda, men den fikk likevel Oscar for beste dokumentarfilm i 1943.
Angrepet på Midway var et ledd i de japanske planene om å eliminere USA som en strategisk makt i Stillehavet. Slik kunne Japan få frie hender til å etablere kontroll over Asia.
Les mer om slaget i Wikipedia.
27 august 2006
Scarlet Street - 1945
Scarlet Street er en av filmene som Fritz Lang laget etter at han flyktet fra Tyskland til USA. I filmen møter vi en middelaldrende mann som lever i et trøstesløst ekteskap. Da han en kveld redder en ung kvinne som er i ferd med å bli banket av en tilsynelatende brutal kjæreste byr sjansen seg til å oppleve noe annet.
Etter å ha reddet henne tar han henne med på café og skryter av at er en berømt kunstner som tjener mange penger på sine malerier. Straks kvinnen aner at det er penger å hente tar det ikke lang tid før hun setter alt inn på å utnytte den godtroende mannen. Dette utvikler seg og forhold får fatale følger.
Filmen er basert på skuespillet "La Chienne" av Georges de la Fourcharliere og er et eksempel på Film Noir sjangeren.
Produsent: Walter Wanger
Regissør: Fritz Lang
Manus: Dudley Nichols
Roller: Edward G. Robinson, Joan Bennett, Dan Duryea, Rosalind Ivan
Filmen kan også lastes ned herfra, i ulike formater.
26 august 2006
The Unchanging Sea - 1910
Da D.W. Griffith laget "The Unchanging Sea" var det med inspirasjon fra diktet "The Three Fishers" av Charles Kingsley.
Historien foregår i en fiskerlandsby hvor livet til et ungt par forandres dramatisk av en ulykke. Mannen mister hukommelsen etter å ha holdt på å drukne. Dette skjer like før paret får en datter, og vi ser hvordan jenta vokser opp.
Mange år senere er familen en tur til sjøen, og omgivelsene fører til en reaksjon der faren får igjen hukommelsen.
Charles Kingsleys dikt, "The Three Fishers":
Three fishers went sailing away to the west,
Away to the west as the sun went down;
Each thought on the woman who loved him the best,
And the children stood watching them out of the town;
For men must work, and women must weep,
And there's little to earn, and many to keep,
Though the harbour bar be moaning.
Three wives sat up in the lighthouse tower,
And they trimmed the lamps as the sun went down,
And the night-rack came rolling up ragged and brown.
But men must work , and women must weep,
Though the storms be sudden, and waters deep,
And the harbour bar be moaning.
Three corpases lay out on the shining sands
In the morning gleam as the tide went down,
And the women are weeping and wringing their hands
For those who will never come home to the town;
For men must work, and women must weep,
And the soooner it's over, the sooner to sleep;
And good-bye to the bar and its moaning.
Rollene:
Arthur V. Johnson [fiskeren], Linda Arvidson [konen], Gladys Egan [datteren som liten], Mary Pickford [datteren som voksen], Charles West [datterens kjæreste]
Mer om filmen.
Historien foregår i en fiskerlandsby hvor livet til et ungt par forandres dramatisk av en ulykke. Mannen mister hukommelsen etter å ha holdt på å drukne. Dette skjer like før paret får en datter, og vi ser hvordan jenta vokser opp.
Mange år senere er familen en tur til sjøen, og omgivelsene fører til en reaksjon der faren får igjen hukommelsen.
Charles Kingsleys dikt, "The Three Fishers":
Three fishers went sailing away to the west,
Away to the west as the sun went down;
Each thought on the woman who loved him the best,
And the children stood watching them out of the town;
For men must work, and women must weep,
And there's little to earn, and many to keep,
Though the harbour bar be moaning.
Three wives sat up in the lighthouse tower,
And they trimmed the lamps as the sun went down,
And the night-rack came rolling up ragged and brown.
But men must work , and women must weep,
Though the storms be sudden, and waters deep,
And the harbour bar be moaning.
Three corpases lay out on the shining sands
In the morning gleam as the tide went down,
And the women are weeping and wringing their hands
For those who will never come home to the town;
For men must work, and women must weep,
And the soooner it's over, the sooner to sleep;
And good-bye to the bar and its moaning.
Rollene:
Arthur V. Johnson [fiskeren], Linda Arvidson [konen], Gladys Egan [datteren som liten], Mary Pickford [datteren som voksen], Charles West [datterens kjæreste]
Mer om filmen.
22 august 2006
The Hearts of Age - 1934
Orson Welles er vel noe av det nærmeste vi kommer et geni innen filmkunsten. Han var bare 26 år gammel da han "debuterte" med Citizen Kane i 1941 - filmen som mange fremdeles karakteriserer som verdens beste film.
Da Citizen Kane ble lansert fortalte ikke Welles at han faktisk hadde laget film tidligere. Denne filmen -The Hearts of Age - må riktignok regnes som et ekseperiment som Welles laget som 19-åring sammen med William Vance. Den må sies å være influert av en dose surrealisme, og er først og fremst interessant sett i lys av det Welles gjorde i årene etterpå.
Orson Welles spiller selv "Døden" mens Virginia Nicholson, som ble hans første kone, spiller den gamle damen.
Orson Welles kan ikke ha vært noen enkelt fyr å ha med å gjøre. Han var egensrådig og likte å provosere. Selv om han hadde et uomstridt talent for alt som handlet om å fortelle gikk han ikke godt sammen med den tradisjonelle filmindustrien. Welles jobbet da også mesteparten av livet som independent-regissør, lenge før noen hadde kommet på det begrepet.
Han oppsummerte selv sin karriere på denne måten:
"Jeg tror jeg gjorde en feil ved å bli ved filmen, men det er en feil jeg ikke kan angre på, for det er som å si at jeg ikke skulle blitt hos min kone, men jeg gjorde det fordi jeg elsker henne. Jeg hadde hatt mer suksess hvis jeg straks hadde sluttet med film, og heller blitt ved teateret, eller begynt med politikk, skrevet - hva som helst. Jeg har kastet bort det meste av livet på å lete etter penger og arbeide med dette uhyre kostbare instrumentet som film er. Det var omtrent 2 % filmskaping og 98 % fanteri. Ingen måte å leve et liv på."
Kilde: BFK
Mer om Orson Welles i Wikipedia (engelsk)
Da Citizen Kane ble lansert fortalte ikke Welles at han faktisk hadde laget film tidligere. Denne filmen -The Hearts of Age - må riktignok regnes som et ekseperiment som Welles laget som 19-åring sammen med William Vance. Den må sies å være influert av en dose surrealisme, og er først og fremst interessant sett i lys av det Welles gjorde i årene etterpå.
Orson Welles spiller selv "Døden" mens Virginia Nicholson, som ble hans første kone, spiller den gamle damen.
Orson Welles kan ikke ha vært noen enkelt fyr å ha med å gjøre. Han var egensrådig og likte å provosere. Selv om han hadde et uomstridt talent for alt som handlet om å fortelle gikk han ikke godt sammen med den tradisjonelle filmindustrien. Welles jobbet da også mesteparten av livet som independent-regissør, lenge før noen hadde kommet på det begrepet.
Han oppsummerte selv sin karriere på denne måten:
"Jeg tror jeg gjorde en feil ved å bli ved filmen, men det er en feil jeg ikke kan angre på, for det er som å si at jeg ikke skulle blitt hos min kone, men jeg gjorde det fordi jeg elsker henne. Jeg hadde hatt mer suksess hvis jeg straks hadde sluttet med film, og heller blitt ved teateret, eller begynt med politikk, skrevet - hva som helst. Jeg har kastet bort det meste av livet på å lete etter penger og arbeide med dette uhyre kostbare instrumentet som film er. Det var omtrent 2 % filmskaping og 98 % fanteri. Ingen måte å leve et liv på."
Kilde: BFK
Mer om Orson Welles i Wikipedia (engelsk)
21 august 2006
Let There Be Light -1946
Let There Be Light var den siste av tre dokumentarfilmer som John Huston laget mens han jobbet for det amerikanske forsvaret. Huston gikk inn i forsvaret i 1942, året etter at han hadde en kjempesuksess med The Maltese Falcon.
Huston tilbrakte tre måneder ved Mason General Hospital i New York hvor de dokumenterte et behandlingsprogram for krigsveteraner med ulike psykiske problemer.
Let There Be Light er en gjennomprodusert film, der få ting er overlatt til tilfeldighetene. Produksjonen minner i det hele tatt lite om det vi forbinder med en dokumentar. Likevel regnes filmen blant de beste beretningene som krigens psykiske ettervirkninger.
Filmen ble det også for kontroversiell for det amerikanske forsvaret som var redde for at den ville ha negative konsekvenser for rekrutteringen. Filmen ble lagt vekk i mer enn tredve år før den endelig ble frigitt for offentlig visning.
Om følgende er sant vet jeg ikke, men det sies at etter en visning i Pentagon utbrøt en general: "He made an anti-war film", hvilket Huston besvarte: "If I ever make a pro-war film, take me out and shoot me."
Huston tilbrakte tre måneder ved Mason General Hospital i New York hvor de dokumenterte et behandlingsprogram for krigsveteraner med ulike psykiske problemer.
Let There Be Light er en gjennomprodusert film, der få ting er overlatt til tilfeldighetene. Produksjonen minner i det hele tatt lite om det vi forbinder med en dokumentar. Likevel regnes filmen blant de beste beretningene som krigens psykiske ettervirkninger.
Filmen ble det også for kontroversiell for det amerikanske forsvaret som var redde for at den ville ha negative konsekvenser for rekrutteringen. Filmen ble lagt vekk i mer enn tredve år før den endelig ble frigitt for offentlig visning.
Om følgende er sant vet jeg ikke, men det sies at etter en visning i Pentagon utbrøt en general: "He made an anti-war film", hvilket Huston besvarte: "If I ever make a pro-war film, take me out and shoot me."
17 august 2006
Dragrace på 1950-tallet
Ikke lek gaterace, kom deg på bane! er moralen i "Roadrunners". Dermed er det først og fremst billøp under kontrollerte forhold som denne filmen handler om.
Southern California Timing Association ble opprettet i 1938 og arrangerer fremdeles billøp og forsøk på å sette nye hastighetsrekorder på de inntørkede saltsjøene i USA.
Denne filmen er fra et slikt arrangement i 1952. Dette er med andre ord snadder for de med sans for gamle amerikanske biler.
Magasinet Hot Rod sørget for å dokumentere billøpene, også på film. Denne innretningen på en gammel T-Ford ble brukt for å kunne filme bilene i fart.
Southern California Timing Association ble opprettet i 1938 og arrangerer fremdeles billøp og forsøk på å sette nye hastighetsrekorder på de inntørkede saltsjøene i USA.
Denne filmen er fra et slikt arrangement i 1952. Dette er med andre ord snadder for de med sans for gamle amerikanske biler.
Magasinet Hot Rod sørget for å dokumentere billøpene, også på film. Denne innretningen på en gammel T-Ford ble brukt for å kunne filme bilene i fart.
16 august 2006
Fire kortfilmer av Charlie Chaplin
Her er fire Chaplin-filmer fra 1917 satt sammen: The Immigrant, The Adventurer, The Cure, og Easy Street. Opprinnelig er dette rene stumfilmer, lydpålegg er gjort i ettertid.
Filmene er fra tiden da Chaplin utviklet sin rollefigur "The Little Tramp", den lille mannen med hatten som gjorde Chaplin til et ikon.
I The Immigrant spiller Chaplin en mann som beskyldes for tyveri på båten på vei over Atlanteren. Han må dermed hanskes med en rekke problemer i det han kommer til USA for første gang.
Immigranten regnes blant de viktigste av Chaplins filmer, i den grad det er mulig å rangere dem. I denne filmen spiller Edna Purviance som spilte den kvinnelige hovedrollen i mange av Chaplins filmer.
I The Adventurer spiller Chaplin en rømt fange som redder en ung kvinne (Edna Purviance) fra å drukne, men frieren hennes (Eric Campbell) gjør det han kan for at Chaplin skal bli fanget igjen.
I The Cure er Chaplin en fyllik som forsøker et opphold på et kurbad.
Easy Street foregår visstnok i et miljø med klare referanser til Chaplins egen barndom. I filmen klarer ikke politiet å opprettholde lov og orden, noe som på ulikt vis ender opp med å bli Chaplins oppgave.
Filmene er fra tiden da Chaplin utviklet sin rollefigur "The Little Tramp", den lille mannen med hatten som gjorde Chaplin til et ikon.
I The Immigrant spiller Chaplin en mann som beskyldes for tyveri på båten på vei over Atlanteren. Han må dermed hanskes med en rekke problemer i det han kommer til USA for første gang.
Immigranten regnes blant de viktigste av Chaplins filmer, i den grad det er mulig å rangere dem. I denne filmen spiller Edna Purviance som spilte den kvinnelige hovedrollen i mange av Chaplins filmer.
I The Adventurer spiller Chaplin en rømt fange som redder en ung kvinne (Edna Purviance) fra å drukne, men frieren hennes (Eric Campbell) gjør det han kan for at Chaplin skal bli fanget igjen.
I The Cure er Chaplin en fyllik som forsøker et opphold på et kurbad.
Easy Street foregår visstnok i et miljø med klare referanser til Chaplins egen barndom. I filmen klarer ikke politiet å opprettholde lov og orden, noe som på ulikt vis ender opp med å bli Chaplins oppgave.
15 august 2006
Rien que les heures - 1926
"Rien que les heures" ble laget av brasilianeren Alberto Cavalcanti i 1926. filmen har så vidt jeg vet ikke noen norsk tittel, og siden jeg ikke er særlig stø i fransk blir "Intet annet enn tiden" en oversettelse med forbehold.
Filmens handling viser dagliglivet i Paris, anno 1926, og er Cavalcantis første film.
Filmen har ellers klart slektskap til en annen "byfilm", Walter Ruttmans "Berlin: Die Sinfonie der Großstadt" som kom året etter, men jeg har ikke funnet noe som kan fortelle hvorvidt Ruttman faktisk hadde sett "Rien que les heures".
Filmens handling viser dagliglivet i Paris, anno 1926, og er Cavalcantis første film.
Filmen har ellers klart slektskap til en annen "byfilm", Walter Ruttmans "Berlin: Die Sinfonie der Großstadt" som kom året etter, men jeg har ikke funnet noe som kan fortelle hvorvidt Ruttman faktisk hadde sett "Rien que les heures".
13 august 2006
Nanook of the north
"Nanook of the north" er blant de dokumentarfilmene du må ha sett dersom du skal mene noe om filmens historie. Robert Flaherty laget filmen om Inuit-folket i 1922 og filmen har vært en viktig inspirasjonskilde for en rekke filmskapere.
Filmen viser Nanook og hans lille familie i kampen for å overleve i den barske naturen, men ikke alle kaller den dokumentaristisk. Flaherty bodde og arbeidet med eskimoene i flere år og han kjente derfor godt til hvordan de faktisk levde. Alikevel tok han på ingen måte sikte på å gjengi virkeligheten på en objektiv måte. I stedet dyrket han mytene om eskimoene som et fokeslag som kun lever på tradisjonelt vis, uten at det nødvendigvis var tilfelle.
De fleste scenene er arrangert, ofte etter Nanooks egne forslag om hva som burde være med i filmen. Et ekesempel er at de bygget en igloo der halve veggen var borte. På den måten kunne Flaherty filme familiens daglige gjøremål. Dette var et vellykket fortellergrep som gjorde sitt at denne filmen representerer dokumentarfilmens kommersielle gjennombrudd, det til tross for at Flaherty hadde store problemer med å få filmen distribuert.
Filmingen begynte allerede i 1913, men den første redigeringen endte katastrofalt. Opptakene var gjort på datidens nitratfilm som var svært brennbar og i en ulykke brant over 10 000 meter med negativfilm. Nå hadde imidlertid Flahrety en klar ide om hvordan han skulle bygge opp filmen og han klarte å overtale et pelskompani i Toronto til å finansiere en ny ekspedisjon. Med finansene i orden hadde Flahrety anledning til å ta med seg mer utstyr for opptak, lyssetting og fremkalling.
Dokumentarfilmskapere som mener at film skal fortelle en mest mulig sannferdig historie tar gjerne avstand fra Flahertys idealisering av virkeligheten. Disse tradisjonen knyttes gjerne til "direct cinema" i USA og "cinema veritè" i Frankrike, begge tradisjonene oppsto tidlig på 60-tallet da lette 16 mm. kameraer gjorde det mulig å filme over alt med synkronisert lyd. Filmskaperne gjorde det til et hovedpoeng at de ikke skulle skjule at de var til stede i de situasjonene hvor filmingen pågår.
Kilde: BIFF
Regi: Robert Flaherty
Produsent: Robert Flaherty
Foto: Robert Flaherty
Komponist: Rudolph Schram
Manus: Robert Flaherty
Filmen viser Nanook og hans lille familie i kampen for å overleve i den barske naturen, men ikke alle kaller den dokumentaristisk. Flaherty bodde og arbeidet med eskimoene i flere år og han kjente derfor godt til hvordan de faktisk levde. Alikevel tok han på ingen måte sikte på å gjengi virkeligheten på en objektiv måte. I stedet dyrket han mytene om eskimoene som et fokeslag som kun lever på tradisjonelt vis, uten at det nødvendigvis var tilfelle.
De fleste scenene er arrangert, ofte etter Nanooks egne forslag om hva som burde være med i filmen. Et ekesempel er at de bygget en igloo der halve veggen var borte. På den måten kunne Flaherty filme familiens daglige gjøremål. Dette var et vellykket fortellergrep som gjorde sitt at denne filmen representerer dokumentarfilmens kommersielle gjennombrudd, det til tross for at Flaherty hadde store problemer med å få filmen distribuert.
Filmingen begynte allerede i 1913, men den første redigeringen endte katastrofalt. Opptakene var gjort på datidens nitratfilm som var svært brennbar og i en ulykke brant over 10 000 meter med negativfilm. Nå hadde imidlertid Flahrety en klar ide om hvordan han skulle bygge opp filmen og han klarte å overtale et pelskompani i Toronto til å finansiere en ny ekspedisjon. Med finansene i orden hadde Flahrety anledning til å ta med seg mer utstyr for opptak, lyssetting og fremkalling.
Dokumentarfilmskapere som mener at film skal fortelle en mest mulig sannferdig historie tar gjerne avstand fra Flahertys idealisering av virkeligheten. Disse tradisjonen knyttes gjerne til "direct cinema" i USA og "cinema veritè" i Frankrike, begge tradisjonene oppsto tidlig på 60-tallet da lette 16 mm. kameraer gjorde det mulig å filme over alt med synkronisert lyd. Filmskaperne gjorde det til et hovedpoeng at de ikke skulle skjule at de var til stede i de situasjonene hvor filmingen pågår.
Kilde: BIFF
Regi: Robert Flaherty
Produsent: Robert Flaherty
Foto: Robert Flaherty
Komponist: Rudolph Schram
Manus: Robert Flaherty
11 august 2006
Duck and Cover - 1951
Duck and Cover er en amerikansk informasjonsfilm fra den kalde krigens dager. Filmen ble laget for å vise barn og unge hva de skulle gjøre dersom USA ble angrepet med atomvåpen. Sett i ettertid er filmen fullstendig parodisk.
Materiale fra denne filmen ble senere brukt i kult-filmen "Atomic Cafe", en kompilasjonsfilm laget i 1982.
Her er en omklippet versjon:
Mer om filmen i Wikipedia (engelsk), samt om Atomic Cafe.
Materiale fra denne filmen ble senere brukt i kult-filmen "Atomic Cafe", en kompilasjonsfilm laget i 1982.
Her er en omklippet versjon:
Mer om filmen i Wikipedia (engelsk), samt om Atomic Cafe.
10 august 2006
Verdens første komedie - 1896
Det som kan kalles verdens første komedie på film (L'Arroseur Arrose) ble tatt opp av Lumière-brødrene i 1896, året etter at de hadde vist sin første film i Paris.
Historien er kort og ukomplisert: en gartner er i ferd med å vanne blomster i det en ung gutt ser sitt snitt til å stoppe vannet ved å stå på slangen. Når gartneren bøyer seg ned for å undersøke saken letter gutten på foten.
En annen Lumière-film fra samme år viser mer vinterlige aktiviteter.
09 august 2006
Arbeiderne forlater fabrikken - 1895
Franskmennene Auguste og Louis Lumière laget et system for visning av film i 1895. "Kinematografen" var basert på et system der filmen føres over valser med små tenner som tar tak i perforeringshull i filmen, og trekker den fram til porten mellom projektorlampen og linsen.
Året etter forbedret tyskeren Oskar Messter konstruksjonen med det såkalte Malteserkorset som er koblet til et rykkhjul. Dette trekker ett og ett bilde fram til porten, noe som skjer 24 ganger i sekundet. Kinofilmen slik vi kjenner den i dag var dermed født.
Denne filmen er tatt utenfor Lumiere-familiens fabrikk (de produserte fotografiske plater) i det et skift forlater jobben.
Lumiere-brødrene hadde sin første visning den 28. desember 1895, men en måned tidligere hadde brødrene Sklandanowsky en visning med det de kalte et "bioskop" i Berlin. I ettertid har imidlertid kinematograffremvisningen til brødrene Lumiere blitt stående som den første i verden. Nyvinningen spredte seg imidlertid fort, noen måneder senere var det åpnet kinoer i London, Brussel, og New York.
Ikke vet jeg hvilken av disse filmene som ble vist på den første visningen. Denne filmen av toget som kommer inn på stasjonen er også fra 1895 og opptakene er gjort av Lumiere- brødrene.
Historien vil ha det til at tilskuerne ble skremt av toget som kom imot dem på lerretet. Levende bilder som var såpass naturtro var noe man ikke hadde sett før.
På denne tiden var det mange forskjellige tekniske løsninger, noe du får et inntrykk av her.
Les mer om film i Wikipedia.
Året etter forbedret tyskeren Oskar Messter konstruksjonen med det såkalte Malteserkorset som er koblet til et rykkhjul. Dette trekker ett og ett bilde fram til porten, noe som skjer 24 ganger i sekundet. Kinofilmen slik vi kjenner den i dag var dermed født.
Denne filmen er tatt utenfor Lumiere-familiens fabrikk (de produserte fotografiske plater) i det et skift forlater jobben.
Lumiere-brødrene hadde sin første visning den 28. desember 1895, men en måned tidligere hadde brødrene Sklandanowsky en visning med det de kalte et "bioskop" i Berlin. I ettertid har imidlertid kinematograffremvisningen til brødrene Lumiere blitt stående som den første i verden. Nyvinningen spredte seg imidlertid fort, noen måneder senere var det åpnet kinoer i London, Brussel, og New York.
Ikke vet jeg hvilken av disse filmene som ble vist på den første visningen. Denne filmen av toget som kommer inn på stasjonen er også fra 1895 og opptakene er gjort av Lumiere- brødrene.
Historien vil ha det til at tilskuerne ble skremt av toget som kom imot dem på lerretet. Levende bilder som var såpass naturtro var noe man ikke hadde sett før.
På denne tiden var det mange forskjellige tekniske løsninger, noe du får et inntrykk av her.
Les mer om film i Wikipedia.
08 august 2006
Sirkel - Gratis spillefilm
Sirkel er en spillefilm produsert i Bergen (2004/2005). Filmen ble ferdig like før Bergen Internasjonale Filmfestval hvor den fikk plass i programmet. Filmen fikk med seg to priser under festivalen, Publikumsprisen og Ungt talent-prisen.
Produsenten Yesbox Productions har nå lagt ut filmen for gratis nedlasting slik at flest mulig kan få med seg resultatet. Dette med et håp om at den er underholdende for et større publikum.
Høsten 2004 gikk noen dedikerte mennesker sammen for å lage film, da en nullbudsjetts spillefilm. Alle som har bidratt i denne produksjonen har gjort dette på ren godvilje og entusiasme. 1800 kr har gått med til produksjonen, da som lunsjutgifter til orkesteret som spilte inn filmmusikken.
Les alt om filmen i Filmdagboken.
Sirkel - Gratis spillefilm
Produsenten Yesbox Productions har nå lagt ut filmen for gratis nedlasting slik at flest mulig kan få med seg resultatet. Dette med et håp om at den er underholdende for et større publikum.
Høsten 2004 gikk noen dedikerte mennesker sammen for å lage film, da en nullbudsjetts spillefilm. Alle som har bidratt i denne produksjonen har gjort dette på ren godvilje og entusiasme. 1800 kr har gått med til produksjonen, da som lunsjutgifter til orkesteret som spilte inn filmmusikken.
Les alt om filmen i Filmdagboken.
Sirkel - Gratis spillefilm
07 august 2006
The Man Who Knew Too Much - 1934
Dette er den første versjonen av "The Man Who Knew To Much", laget i England. Hitchcok gjorde selv en nyinnspilling i 1956, i USA med James Stewart i hovedrollen.
Hitchcock hadde laget en rekke temmelig dårlige filmer tidlig på 30-tallet, men med denne filmen tok han skrittet opp i regissørenes førstedivisjon.
Handlingen begynner med at en hemmelig agent myrdes i Sveits. Før han dør forteller han om et planlagt drap til et britisk ektepar på ferie. Datteren deres blir kidnappet, men morderne mislykkes og en dramatisk kamp avslutter det hele.
I en av de sentrale rollene finner vi Peter Lorre, skuespilleren som gjorde en av sine største prestasjoner i M, regissert av Fritz Lang (som du også kan se via Filmarkivet). Lorre, som var en av Europas mest kjente skuespillere, hadde nettopp flyktet fra Tyskland og kunne ikke engelsk da filmen ble spilt inn. Han var imidlertid en fremragende skuespiller og lærte seg replikkene uten å skjønne hva de betydde, noe som riktignok medfører en litt spesiell rolletolkning.
Regi: Alfred Hitchcock
Skuespillere: Leslie Banks, Edna Best, Peter Lorre, Nova Pilbeam, Frank Vosper, Hugh Wakefield, Pierre Fresnay
Produksjonsland: Storbritannia
År: 1934
Hitchcock hadde laget en rekke temmelig dårlige filmer tidlig på 30-tallet, men med denne filmen tok han skrittet opp i regissørenes førstedivisjon.
Handlingen begynner med at en hemmelig agent myrdes i Sveits. Før han dør forteller han om et planlagt drap til et britisk ektepar på ferie. Datteren deres blir kidnappet, men morderne mislykkes og en dramatisk kamp avslutter det hele.
I en av de sentrale rollene finner vi Peter Lorre, skuespilleren som gjorde en av sine største prestasjoner i M, regissert av Fritz Lang (som du også kan se via Filmarkivet). Lorre, som var en av Europas mest kjente skuespillere, hadde nettopp flyktet fra Tyskland og kunne ikke engelsk da filmen ble spilt inn. Han var imidlertid en fremragende skuespiller og lærte seg replikkene uten å skjønne hva de betydde, noe som riktignok medfører en litt spesiell rolletolkning.
Regi: Alfred Hitchcock
Skuespillere: Leslie Banks, Edna Best, Peter Lorre, Nova Pilbeam, Frank Vosper, Hugh Wakefield, Pierre Fresnay
Produksjonsland: Storbritannia
År: 1934
06 august 2006
Oktober -1927
I anledning tiårs-jubileet for den russiske revolusjon ble Sergei Eisenstein bedt om å lage en film som hyllet hendelsene i 1917. Filmen ble basert på John Reeds bok "Ten Days That Shook The World".
I Oktober tar Eisenstein skrittet fullt ut og eksperimenterer med "intellektuell montasje" og rask klipperytme. Vi må helt frem til dagens musikkvideo-estetikk for å finne eksempler med like kjapp klipping, eller like mange forskjellige tagninger pr minutt.Filmen er også det fremste eksempelet på Eisensteins montasjeteorier.
Intellektuell montasje innebærer at bildene benyttes for å uttrykke abstrakte idéer, et konsept som er kjernen i Eisensteins filmteori. Ideen var at en sammensetning av to bilder skulle føre til at tilskueren kunne tolke seg fram til en mening som ikke var representert i noen av de to opprinnelige bildene. Oktober ble da også ansett for å være starten på framtidens filmkunst, men santidig også kritisert for å være for abstrakt for at vanlige folk kunne forstå den.
Under arbeidet med filmen måtte Eisenstein klippe vekk en rekke revolusjonsledere. I den endelige versjonen sees en sentral person som Trotskij kun i et par scener.
I to artikler fra 1929, "Methods of montage" og "The Filmic Fourth Dimension", utdyper Eisenstein sine teorier og presenterer fem former for montasje: De enkleste, metrisk montasje og rytmisk montasje, illustreres i Panserkrysseren Potemkin. Gjennom metrisk montasje kan filmskaperen lage en grunnrytme. Lengden på hver sekvens er avgjørende og de settes sammen etter et bestemt mønster. Enkle former for metrisk montasje kan være valsetakt (3/4) eller marsjtakt (2/4), og vil gi en pulserende effekt. Mer avanserte former (16/17 eller 22/57) kan ikke oppdages uten at man på forhånd vet hvilket mønster som følges, og slike overkomplekse metriske rytmer lager et følelsesmessig kaos framfor å formidle en bestemt emosjonell tilstand.
I den rytmiske montasjen tas det i tillegg hensyn til innholdet i bildet når delenes faktiske lengde skal bestemmes. Den rytmiske montasjen oppstår altså når det på grunn av bildets kvalitet blir nødvendig å sette seg utover det metriske mønsteret. Skal tempoet økes gjennom metrisk montasje, må de ulike delene forkortes like mye (slik at tempoet øker), mens formelen for sammensettingen beholdes. Med rytmisk montasje kan man oppnå den samme effekten ved at delene forblir like lange, men får et mer plasskrevende innhold.
I Generallinjen er montasjen utviklet enda mer. Her spiller den på alle elementene i bildet, og motsetningene blir flere parallelle og kryssende linjer. Og Eisenstein ville ikke gi seg med dette. Han gikk lenge med planer om å filmatisere Karl Marx' Kapitalen, og etter hans død ble notater til manusutkast publisert. Her har han kommet til det femte og foreløpig siste nivået i sine montasjeteorier: den intellektuelle montasjen, som skulle være i stand til å formidle abstrakte begreper og ideer.
Interessant i vår sammenheng er Eisensteins dialektiske syn på montasjen. Ved hjelp av montasje ville han fange publikum og gjennom konflikter og motsetninger lede deres tanker i en bestemt retning. Dermed får montasjen noe av den samme virkningen som Szondi mente den fikk i Bruckners drama.
Les mer om montasje.
Ser du etter konkrete eksempler på montasje. Sjekk ut disse eksemplene:
Classical Montage Sequence
I Oktober tar Eisenstein skrittet fullt ut og eksperimenterer med "intellektuell montasje" og rask klipperytme. Vi må helt frem til dagens musikkvideo-estetikk for å finne eksempler med like kjapp klipping, eller like mange forskjellige tagninger pr minutt.Filmen er også det fremste eksempelet på Eisensteins montasjeteorier.
Intellektuell montasje innebærer at bildene benyttes for å uttrykke abstrakte idéer, et konsept som er kjernen i Eisensteins filmteori. Ideen var at en sammensetning av to bilder skulle føre til at tilskueren kunne tolke seg fram til en mening som ikke var representert i noen av de to opprinnelige bildene. Oktober ble da også ansett for å være starten på framtidens filmkunst, men santidig også kritisert for å være for abstrakt for at vanlige folk kunne forstå den.
Under arbeidet med filmen måtte Eisenstein klippe vekk en rekke revolusjonsledere. I den endelige versjonen sees en sentral person som Trotskij kun i et par scener.
I to artikler fra 1929, "Methods of montage" og "The Filmic Fourth Dimension", utdyper Eisenstein sine teorier og presenterer fem former for montasje: De enkleste, metrisk montasje og rytmisk montasje, illustreres i Panserkrysseren Potemkin. Gjennom metrisk montasje kan filmskaperen lage en grunnrytme. Lengden på hver sekvens er avgjørende og de settes sammen etter et bestemt mønster. Enkle former for metrisk montasje kan være valsetakt (3/4) eller marsjtakt (2/4), og vil gi en pulserende effekt. Mer avanserte former (16/17 eller 22/57) kan ikke oppdages uten at man på forhånd vet hvilket mønster som følges, og slike overkomplekse metriske rytmer lager et følelsesmessig kaos framfor å formidle en bestemt emosjonell tilstand.
I den rytmiske montasjen tas det i tillegg hensyn til innholdet i bildet når delenes faktiske lengde skal bestemmes. Den rytmiske montasjen oppstår altså når det på grunn av bildets kvalitet blir nødvendig å sette seg utover det metriske mønsteret. Skal tempoet økes gjennom metrisk montasje, må de ulike delene forkortes like mye (slik at tempoet øker), mens formelen for sammensettingen beholdes. Med rytmisk montasje kan man oppnå den samme effekten ved at delene forblir like lange, men får et mer plasskrevende innhold.
I Generallinjen er montasjen utviklet enda mer. Her spiller den på alle elementene i bildet, og motsetningene blir flere parallelle og kryssende linjer. Og Eisenstein ville ikke gi seg med dette. Han gikk lenge med planer om å filmatisere Karl Marx' Kapitalen, og etter hans død ble notater til manusutkast publisert. Her har han kommet til det femte og foreløpig siste nivået i sine montasjeteorier: den intellektuelle montasjen, som skulle være i stand til å formidle abstrakte begreper og ideer.
Interessant i vår sammenheng er Eisensteins dialektiske syn på montasjen. Ved hjelp av montasje ville han fange publikum og gjennom konflikter og motsetninger lede deres tanker i en bestemt retning. Dermed får montasjen noe av den samme virkningen som Szondi mente den fikk i Bruckners drama.
Les mer om montasje.
Ser du etter konkrete eksempler på montasje. Sjekk ut disse eksemplene:
Classical Montage Sequence
- Nothing Sacred (Wellman, 1937)
- Kuleshov Experiment (Lev Kuleshov, circa 1920)
- Creative Geography I: Wonderfalls (Todd Holland, 2004)
- Creative Geography II: Wonderfalls
Abonner på:
Innlegg (Atom)